En tur til legen

Av Thomas Hollingster

Jeg sitter p et venterom, syk og i behov for hjelp. Du kjenner kanskje til flelsen selv. Du sitter venter p at en person i hvit antrekk skal komme ut av en anonym dr, rope etternavnet ditt i en lite engasjert og nedlatende tone ut i rommet. Jeg sitter venter p at dette skal skje. Rundt meg sitter det fult med syke, bekymrede mennesker. De fleste sitter og stirrer tomt ned i mobiltelefonene sine eller i ett av de utallige magasinene som ligger strdd rundt i lokalet. Magasiner som kun fr meg til fle meg enda sykere enn hva jeg egentlig fler, fordi jeg aldri helt klarer flge noen av tipsene bladene som vil prakke p meg et sunnere liv. Jeg har ikke trent p en god del r og i tillegg har jeg ikke gjort en spesiell innsatts for bedre kostholdet mitt heller.

Jeg sitter lent inn til veggen p den ene langsiden av rommet, stirrende sjellst rett fremfor meg mot den motsatte siden, jeg studerer en liten ripe i malingen som jeg prver f s interessant som overhode mulig. Det er en barnevogn der, den er bl og ser ganske ny ut. Det kommer skingrende lyder ut fra den mens jeg sakte beveger blikket mitt mot den. Festet til denne barnevognen var en kvinne i 30 rene, hun hadde poser under ynene og s ganske misfornyd ut. Damen har p seg en ls, gr joggebukse og en sliten utvasket singlet med en noks sjarmerende flekk av oppgulp klistret mellom brystene. Hun stirret stivt ut i luften, og jeg lurer p om jeg ogs kanskje hadde en ripe i malingen p min side. Mens ynene hennes s ut som om hun hadde lyst til myrde veggen jeg satt ved, rokket hun barnevognen i monotone, mekaniske bevegelser. Hun var tydeligvis lei av at beboeren av barnevognen konstant klagde over sin tilvrelse. Jeg s meg videre rundt i rommet og oppdaget, ikke til min store overraskelse korte skulende blikk i retning denne kvinnen fra resten av oss ventende syke. I min reduserte og ganske egoistiske tankegang tenkte jeg at kvinnen mest sannsynlig ikke brydde seg om det store felleskapet, det at hun kunne bringe denne ravene gale avkommet inn i et lite avlst rom, uten og ta hensyn til at noen av oss helt sikkert slet med hodepine.

Brtt pnet en dr seg, en dame jeg ikke hadde sett der fr i hvit frakk stakk hodet ut igjennom sprekken som hadde pnet seg mellom dren og karmen og ropte et etternavn. Jeg lftet hode for se hvem som n skulle komme seg vekk fra brket endelig f litt fred. En mann reiste seg brtt opp. Han satt p min rad, s det var vanskelig stirre uten bli oppdaget. Han rasket sammen det lille rede av ting han hadde skapt seg p sitteplassen sin og hastet mot dren. I den ene hnden holdt han en stor dunjakke og i den andre, en liten jente. Hun var kanskje seks, syv r gammel og tviholdt p faren sin, sikkert redd for spryter tenkte jeg. Pyse.

Da mannen og den lille jenta hadde kommet seg inn til legen og trukket dren igjen bak seg, tok det ikke mange minuttene fr livet i venterommet gikk tilbake til normalt. S jeg fortsatte med studere sprekken i veggen over hodet til den irriterende damen med barnevognen. Hvis jeg myste til jeg neste ikke kunne se noe som helst, og la til all fantasi jeg kunne oppdrive med min skrantende helse, kunne jeg sverge p at den lille anomalien i veggen viste meg omrisset av en litt deformert mke. Jeg har ikke s mye erfaring med den skalte Rorschach-metoden psykologer bruker nr de viser deg diffuse kladder p et ark for s og sprre hva det spesifikke bilde minner deg om. Det er teorien om at et bilde kan minne deg om forskjellige ting avhengig av situasjonen du er i. Mulig jeg nettopp har rpet min livs hemmelige kode til enhver hobby-psykolog der ute og at jeg snart fr store gr sekker med bekymringsmeldinger i posten. Hvor de kom med strlende argumenter for at jeg enten er seriemorder eller ville vrt en eksepsjonell murer. Men jeg s ihvertfall noe som lignet p en mke. S jeg ble sittende en stund stirre p veggen, tenkende ganske konsentrert p mker.

Jeg har aldri likt mker, de brker for mye og har en gjentagende tendens til legge avfringen sin p upassende steder. Jeg liker ikke legekontorer heller, litt av samme grunn. Kanskje hvis jeg hadde vrt et annet sted, kanskje p ferie i et varmt land, omgitt god mat og kalde drikker. Da hadde jeg muligens sett noe hyggeligere i den sprekken. Hva om jeg hadde sett en struts isteden? Jeg liker strutser. Det er teknisk sett en fugl, men den kan ikke fly. Kroppen er for stor og tjukk og vingene er dessverre ikke lange nok til skape nok lift. De er svrt lunefulle og holder seg mest for seg selv. Jeg synes de er ganske underholdene, strutsene ser konstant ut som om de har tatt et to-sifrert antall shots p byen, men med en gang du prver nrme deg de, vkner de av sin dsige tilvrelse og nrmer seg med mord i blikket. For vre rlig minner de meg om flere medlemmer av det motsatte kjnn jeg har prvd imponere en sen fredag, eller lrdagskveld de siste rene. Jeg humrer litt for meg slev.

"Struts" tenker jeg. Struts.

Det braker i en ny dr, og alle mine tanker om Slettestrutsen, som forvrig kan lpe i 74 kilometer i timen, forsvinner ut av ut av hodet mitt. Jeg ser i ekstase opp med ny livslyst i blikket. Er jeg den utvalgte, spr jeg meg selv. Skal jeg endelig forlate dette helvete og bli tatt med inn i varmen. Hpet rekker sl kraftige rtter i hjernen min fr desperasjonen og fortvilelsen gjr sitt uunngelige comeback nr jeg hrer legen med en sterk og streng stemme rope.

- Pettersen.

Heldiggrisen Pettersen reiser seg opp fra sin plass innerst i lokalet, og begynner bevege seg haltende over gulvet mot legen. Hun viser tegn p smerte, men for meg virker det som om haltingen til Pettersen er en smule teatralsk. Kanskje hun kom for skaffe seg en billig sykemelding? Nr jeg fr tenkt meg litt om, er det mye mulig at jeg har sett denne Pettersen bak disken til en av de litt mindre populre butikkene p senteret der legekontoret ogs ligger. Jeg kjenner at jeg fr med ett litt medflelse med denne kvinnen, jeg hper hun fr sykemeldingen sin.
Jeg setter meg tilbake p den vonde trestolen igjen, babyen i vognen grter n enda hyere som om den vet at hvis den klarer opprettholde lydnivet s er det en stor mulighet for at noen ikke takler mer og gr. Jeg begynner fundere p om jeg orker sitte her lengre eller prve mine sjanser hjemme. Jeg vil nok mest sannsynlig fortsette og gro en saktevoksene urinveisinfeksjon, og lide en tragisk dd. Men selv den utsikten er akkurat n mer foretrukket enn sitte her og pines av det oppmerksomhetsyke barnet.

S, nr jeg ikke trodde det kunne bli verre trer en ny lyd inn i bildet, det ringer. Ringetonen er enkel og laget i det forml at den skal kunne hres av intetanende mennesker i en mils omkrets. Lyden bestr av elementer man ellers finner i en brannalarm. Jeg kjenner igjen telefonen utfra den karakteristiske sekvensen av pip den produserer, jeg fr bekreftet mine antagelser nr etter litt for mange ring, en fyldig, eldre dame med rdt, farget hr legger merke til at det muligens er hennes telefon for s og begynne rote i vesken sin, og etter et halvt minutt med ekstensiv roting trekker opp en Doro flippetelefon. Den med store taster, og svarer.

- Ja, det er meg.

Trommehinnene mine gir fra seg ett smerteskrik da den skingrende stemmen svarte, flott tenkte jeg, tunghrt. Jeg tror hele rommet skvatt i det hun svarte, ikke det at jeg hadde forventet meg noe annet siden det tok revis fr hun i det hele tatt merket av det var hennes telefon som skrek. Til og med babyen i den bl barnevognen blir skremt til stillhet.

- H, ja, jeg er hos legen.

Hun virket ikke det minste brydd over at hun holt p delegge hrselen til samtlige av oss ventende. Hvorfor skal det vre slik at tunghrte alltid m anta at samtalepartneren ogs er like tunghrt? Selv uten spesiell anstrengelse kunne jeg tydelig hre stemmen til personen i den andre enden av telefonen, han snakket normalt, kanskje litt hyt. Han var vel en bekymret snn som ville nske moren sin lykke til. Jeg kjente hele rommet var utilpass med denne kvinnens bebreidelser over det norske helsevesenet, det var ikke filter p denne damen. Det er vel og bra at man kan snakke uhemmet med mens man er i offentligheten, jeg gjr det mye selv, men alt med mte.

- Ja, n renner det ut av rva mi her, m sitte p toalettet hele dagen vet du.

Gud, kan du hre meg, er tanken som n trer inn i hodet mitt, og gud svarer. Dren pner seg og og en liten stutt mann roper navnet mitt. Jeg reiser meg opp, litt for fort av kun ellevill ekstase og m brtt sette meg ned igjen med en gang jeg merker at alt flere liter blod samler seg i fttene. Jeg bruker noen sekunder p komme til hektene igjen, plukker opp brusflasken jeg har stende p gulvet og gr i raske stritt og forsvinner bak dren. Med ett tenkte jeg at jeg ikke har sett denne legen fr. I det jeg blir trukket inn p et rom jeg kjenner s alt for godt. Blodprver, ingen lege denne gangen. Noe som betyr at jeg m ut igjen p venterommet etter jeg har tatt blodprvene. Jeg tar av meg jakken jeg har p meg s sakte som mulig, og tenker det er flaks at jeg ogs hadde p meg en genser i dag slik at jeg kunne trekke tiden enda mer ut nr jeg tar av meg den. Jeg vil helst bruke s lang tid her inne som mulig, for da jeg forlot venterommet var det kun n stol ledig, min. S tanken p at jeg mtte n st helt til legen kom var smertefull, mest fordi jeg flte meg ganske syk. Men ogs fordi at jeg ekstremt lat, og har ingen intensjon om st oppreist.Jeg prver virke s stakkarslig som overhode mulig i det jeg fjerner genseren, og den stutte mannen ser p meg i et ptatt forsk p vise empati, men det fungerer drlig.
Da han var ferdig med blodprvetakingene, skjv han meg ut i gangen, og viste med en pekefinger at jeg skulle komme meg ut den dren jeg kom fra, jeg nikket, og tok farvel med min lille vampyr og gikk ut.

Til min store og gledelige overraskelse var det faktisk plass da jeg kom ut, stolen jeg hadde brukt s mye tid med, og ftt et lite forhold til sto der, ledig uten at noen hadde klart okkupere den. Jeg satte meg ned igjen og plukket opp et magasin. Tara er god lesning synes jeg, et fint innblikk i hvilke trivielle ting kvinner over 40 gr igjennom, jeg leser om gode smoothie-oppskrifter, kvinner som er glade i kroppen sin og om symptomer p hyt eller lavt stoffskifte. Men noe er galt da jeg sitter leser, det er s stille, det eneste jeg kan hre er noen svake host fra mannen med kols ved siden av meg, og en lav samtale fra den andre enden av rommet, det fles ut som om jeg sitter i en kirke. Jeg titter opp fra bladet for modne kvinner og analyserer omgivelsene mine, barnevognen er borte, den store, gamle damen med Doro telefonen har forsvunnet, og alt jeg n ser er mennesker som sitter spredt med n til to stoler mellom seg og sidemannen, alle i full konsentrasjon med sine egne private sysler. Jeg kjenner jeg savner kvinnen med barnevognen. Hun lyste liksom opp rommet da hun satt der. Svett, sliten og med null interesse av fortsette livet. Det fikk ihverfall meg til fle meg bedre. N er det ingenting irritere seg over, ingen underholdning.

Det er ikke ofte jeg er ute blant medmennesker, de f gangene er nr jeg er ute og handler mat, eller slik som i dag, nr jeg trenger legehjelp. S det er aldri mye jeg har fortelle fra min hverdag de gangene jeg treffer kjente, eller mter familie. S jeg prver f med meg det meste av inntrykkene jeg mter p nr jeg frst er ute. Det er sjelden jeg er ute p byen drikker meg full, deltar i liksomintellektuelle samtaler med fremmede eller er ute med venner. Men jeg fler allikevel at jeg fr et vist innblikk i verden ved vre p slike steder som dette. Det er mye mer ekte og treffe mennesker nr de er syke, kjenner jeg, de har ikke p seg de fine klrne de pleier g med, har sjelden ordnet seg p hret og kvinnene har ikke brydd seg med pfre sminke. Folk er folk her p legekontoret, ikke glorifiserte karikaturer av seg selv, det setter jeg enormt pris p.

Dren glir sakte opp og et velkjent fjes dukker opp i dren, det er legen, min lege, doktor Shelley Steen. Hun utaler de vakre ordene jeg har ventet i over en time for hre, mitt navn. Jeg reiser meg sakte opp passerer mine medmennesker med hode hevet, gr hytidelig over rommet som en sportsutver som nettopp har vunnet i sin gren og skal ta imot gullmedaljen verst p podiet. Jeg kjenner meg r og svimmel med tanke p at jeg endelig er fri. Eller s er det p grunn av at kroppen min n har en ganske alvorlig infeksjon i seg.
Legebesket er relativt kort. Hun sier at hun hadde ftt svar p infeksjonsprven den den lille blodsugeren hadde tatt av meg tidligere og var ganske overrasket over at jeg faktisk kunne st oppreist med s hye verdier i kroppen. Jeg takket for hva jeg regnet som et kompliment til min tleevne, og tok henne i hnden fr jeg gikk ut og ble hentet av ambulansepersonell.

Hvordan akseptere sykdom

Av Thomas Hollingster

 

Seks r har gtt siden jeg ble syk. Jeg har vrt definert som syke hele livet, men det var frst i 2012 at jeg fikk kjenne sykdommen p kroppen over lengre tid. Nyrene mine hadde begynt p den siste fasen. Legene kalte det for Terminal nyresvikt. S n sitter jeg her i grlysningen, omgitt av rot, tomme brusflasker ligger strdd utover gulvet og tre sammenknytte sppelposer ligger ved dren min venter p bli fraktet ut i spla. Det ligger skitten oppvask i kummen, klart til lage liv og mer lukt. Hret mitt er fult av hvit flass og hver gang jeg tar meg i det, river jeg av lange rde hrstr. Fingerneglene mine har blitt lange og det samler seg stadig mer sort masse under tuppene. Jeg lukter gammel svette og har ikke kjent flelsen av rent vann p et par uker. Jeg har tent et duftlys ved siden av meg i et forgjeves forsk p skjule lukten av min egen kropp. 

S her ligger jeg tilbakelent i stilen kan ikke annet enn mimrer tilbake til tiden hvor nyrene og kroppen min, var en liten bekymring gjemt i underbevisstheten. Da jeg var frisk, da jeg var meg. Det er s lengesiden at jeg har problemer med huske hvem jeg var den gangen, som om personen som besatte den friske versjonen av meg var en annen mann, og at han som n hadde ftt ansvaret for det som var igjen, var en bister, bitter skikkelse. Ett spkelse av en personlighet som en gang hadde bragt glede til de rundt ham. Jeg tenker ofte p de, menneskene jeg hadde rundt meg. Venner, familie, alle sammen gode, snille og til stole p, men jeg skjv de vekk og ut av livet mitt. Ikke fordi jeg flte meg tvunget til det, men fordi jeg ettersom sykdommen tok strre grep, mistet interessen for sosial kontakt og ble blind for hva de betydde for meg. Jeg kunne heller ikke se noen grunn til at jeg skulle ha noen spesiell betydning for dem. For jeg var hy p smertestillende, bortreist fra mitt eget sinn, og egosentrisk i min tankegang.

Da nyrene mine var i form var jeg svrt aktiv i fritidsgrupper, omgangskretsen min var relativt stor og jeg hadde mye resurser og energi. Jeg drev med fotball, var bueskytter, speiderleder og drev med flere aktiviteter innenfor det lokale Rde Kors laget. Nr jeg n mimrer tilbake, og ser hvem jeg var kjenner jeg et ubehagelig stikk i magen og jeg blir kvalm. Jeg kan se meg selv i fotballdrakt, jeg kan se meg selv konsentrert holde en bue p strak arm, idet jeg i perfeksjon sikter p mlet. Jeg i den gr speideruniformen,  og jeg i det refleks tunge, rde antrekket til Rde Kors gende i skogen p leting etter bortkommende. 
Alle disse versjonene av meg er borte, det er som sagt som et liv en annen person har levd. En film eller tv-serie jeg har sett p tv-skjermen med et halvt ye. Et fjernt minne fra en svunnen tid. Nr jeg i dag ser i speilet kan jeg ikke lenger se de tidligere reinkarnasjonene av meg. Alt jeg ser er en hvit, avmagret kropp. Hvis jeg prver smile til speilbildet mitt ser det bare unaturlig ut, som om en annen str der med en maske av mitt ansikt, det skremmer meg. Nr jeg ser meg selv i speilet, kan jeg kun se en tom, sliten mann. Borte er den middels gode fotballspilleren, borte den selvsikre bueskytteren, den kunnskapsrike speiderlederen, og borte er den betryggende hjelpearbeideren. Alt som er igjen er et skall, hult og grsvart. Mestringsflelsen min er komplett borte, forsvunnet i sykdom, tap, og angst, jeg sitter her alene uten noen jeg kan fortro mine dypeste tanker til, delagt, og ensom.

Var alt dette meningen, var dette planen med det hele. Gi meg en st og behagelig smakebit p det gode livet, for s og f det revet fra meg som en smaksprve. Som om jeg kom inn i livet i en sporty og ny familiebil, for s senere finne ut at jeg kun har ftt prvekjre den, og m n plutselig begynne kjre en gammel, sliten papp-bil fra den tidligere Sovjetunionen.

Jeg fler meg lurt. Robbet for mine medfdte privilegier som menneske. Det er sant at jeg egentlig burde flt meg heldig med tanke p at jeg er fdt inn i en familie som bryr seg om meg, selv om det ikke er s mange igjen. En familie med stabil konomi i ett av de rikere vestlige landene. Jeg burde se meg glad for den tiden jeg fikk med de rundt meg, glede meg over opplevelsene jeg har ftt med meg p reisen min fra oppveksten. Men nei, meg klarer ikke se det, selv om det gir logisk mening. Jeg kan overbevise hjernen min om at tankene jeg har viser en hvis rasjonalitet, men jeg fler det ikke. Fordi jeg har ndt til fle det med hele kroppen, hvis ikke, vil jeg aldri helt bli flelsesmessig overbevist om mitt hell s langt i dette livet.
Jeg er jo heldig, som med min sykdom bor i ett land hvor jeg 24 timer i dgnet har tilgang til noe av det beste medisinske hjelpeapparatet i verden. Jeg burdet se meg heldig som alltid har hatt rd til mat p bordet, butikker ikke langt unna og ferskt, rent vann i springen. Men jeg kan ikke se det som noe positivt. Sykdommen min tar alt av kapasitet, alt av den minimale energien jeg har.

Det at jeg har ftt smake p livet som frisk og sunn, har gjort at jeg ikke kan verdsette livet jeg har n. Hva om jeg alltid hadde hatt den helsen jeg sliter med, blitt fdt apatisk og trtt. Kanskje jeg hadde taklet sykdommen bedre. Hva om jeg aldri hadde kjent meg bekymringsfri, hva om jeg hadde vrt gledelig ignorant over hvor lett en hverdag kan se ut for noen. Hadde jeg vrt et lykkeligere menneske?. Hadde jeg n vrt ute med personer jeg aldri har hatt muligheten til mte, gjort noe spennende, kanskje givende. Isteden for sitte her i tussmrket skrive ned mine depressive selvmedlidende tanker. Kanskje jeg hadde hatt en jobb g til, et menneske jeg kunne lempe mine ubetydelige usikkerheter og laster til. Kanskje jeg kunne fungert som et sikkerlig menneske.
Hva om jeg hadde hatt barn, kanskje stiftet en familie med noen jeg er glad i. Kanskje jeg, s snart skolen var ferdig, hadde bestilt billetter s jeg og min lille familie kunne dratt til et land i det sydlige Europa.

Men det nytter ikke sitter her tenke p alt som kunne vrt. Alle dagene hvor jeg ikke ndvendigvis hadde vrt i form, men taklet kroppen min bedre. Kanskje jeg kunne levd et liv vrt leve. De som bryr seg om meg forteller meg at jeg skal komme meg ut nyte verden. Kanskje ikke begynne med verden, men en tur i parken hadde vrt en god start. Allikevel sitter jeg her tenker de verste tanker om fremtiden. Jeg tenker ut en delplan om hvordan jeg kan skaffe meg de tingene jeg vil ha her i livet, men det stopper abrupt opp med med frste sprsmlet. Hvordan finne noen vre glad i?
For det strste og mest grunnleggende problemet mitt er at jeg ikke har noen nyte verden med. Fordi jeg er nok ikke skapt for vre alene. Det er det f av oss som er. Det ligger i vr genetiske kode finne en parter, produsere avkom nyte livet sammen, hnd i hnd.

Jeg er selvsagt for ung tenke katastrofetanker om at jeg aldri finner meg noen. Med bare 25 r under belte har jeg nok av tid til finne meg en partner. Mine reproduktive organer, hvis de funker, har lang levetid. Det betyr at jeg har relativt god tid til finne en partner og f drmmene mine om min egen familie oppfylt. Hvis det ikke gr kan jeg jo alltids adoptere, og det er en fin baktanke.

De eldre i min familie sier at jeg er s ung, og at jeg har god tid til finne ut hva jeg skal bruke livet mitt p. Men det de ikke forstr er at livet bare fortsetter, uansett hva de sier. Det har gtt seks r siden de sa dette til meg frste gangen, seks r. Jeg tror ikke de vet hvor lang tid det er, seks r er cirka syv til tte prosent av et gjennomsnittlig menneskeliv. Det er tid jeg aldri fr tilbake. Tid som jeg vil se tilbake p med blandende flelser, og tid jeg kunne brukt til noe produktivt, hadde jeg vrt et funksjonelt menneske. Det virker som om rene til de eldre bare har kokt sammen til en massiv suppe, men for meg som lever i det rottereset som er dagens samfunn, kan jeg ikke tenke p at jeg mest sannsynlig har 50 til 60 r p leve livet mitt. Det er ikke s lenge til jeg er 30 r, og etter det, ikke lenge til jeg nr 40. S 45, og da begynner kroppen virkelig jobbe mot meg.

Men jeg vet ikke, jeg aner ikke hva som kommer, og det er kanskje greit. Kanskje jeg i morgen finner stor og tung kasse fylt gull rett ved siden av en boks merket "kuren for all sykdom". Kanskje jeg blir pkjrt av en hastig rd buss, kjrt av en sliten overarbeidet ansatt hos Ruter. Men det som er mest sannsynlig skjer, er at jeg sover til klokken har passert tre p ettermiddagen, str opp, og drar meg selv ut p badet. Kler meg, uten dusje for s tusle en tur p butikken for kjre brus og snus.

Hvorfor skriver jeg dette. Er det muligens et desperat og ynkelig forsk p f litt medflelse i hverdagen? Eller kanskje jeg skriver dette for kanskje forst min situasjon litt bedre, skrive ned mine nevnte smerter piner p papiret, s jeg har det svart p hvit hva jeg fler til en hver tid. Et manuskript jeg kan g tilbake til lese om jeg har vokst de siste rene, eller om jeg bare har blitt verre.

Uansett hva jeg prver p, s tenker jeg at jeg ihverfall gjr noe annerledes, noe uten om min karakter. Jeg bruker hode mitt for en gangs skyld. Jeg ligger ikke dovent i sengen min, med en varm datamaskin p fanget mens jeg ser p drlige tv-serier. Kanskje jeg endelig har funnet noe som jeg kan gjre med det svrt begrensede energinivet jeg har.

Jeg vil gjerne ha tilbake min gamle helse og kropp, men jeg vet at jeg ikke fr det. Jeg begynner endelig forst at jeg aldri kommer til finne tilbake til den jeg var. Det er kanskje greit det ogs. Er det greit se seg selv som syk, sliten og gi seg hen til sykdommen isteden for gjemme seg for den. Leve i frykt for sykehusinnleggelser, spryter og blodprver, og bare akseptere det. Vre innforsttt med at jeg, Thomas er et sykt menneske, og at jeg m begrense mine aktiviteter i henhold til min egen kropp. Kanskje jeg vil vre lykkeligere hvis jeg kan overbevise meg selv om at det ikke er noe poeng i ha store drmmer. Vre tilfreds med livet jeg har, slutte se tilbake p gamle seiere. Legge den gamle meg, dd i underbevisstheten. Fortsette med tenke at det var en annen person som lp rundt i en sterkere, friske kropp fra 1992 til 2012, og at jeg tok innbo i skrotten som var igjen. At jeg grep stafettpinnen, bevegde meg videre, og begynte p stadig mer avslappende runder rundt solen.

Livet med dialyse

Av Thomas Hollingster.

 

Jeg satte meg inn i den mrke taxien utenfor leiligheten min. Det er tidlig p morgenen og klokken er rund tte. Solen skinner vakkert, og det lukter nyklippet gress og sommer fra parken som ligger bak blokka jeg bor i. Jeg gruer meg til sitte inne hele dagen, jeg er sliten kjenner at jeg mye heller ville vrt ute i parken lest en bok enn dra dit jeg skal. Taxisjfren spr meg hyggelig, nesten glad hvor jeg ville dra. Jeg skulle gjerne svart at jeg hadde tenkt meg til flyplassen, og brukt turen min dit p fortelle han hvor jeg skulle reise p ferie og hvilke aktiviteter jeg hadde tenkt gjennomfre nr jeg kom dit. Men, jeg tar meg i det og svarer at jeg ville bli fraktet til Ullevl sykehus. Det er ofte ganske slitsomt ta en taxi til sykehuset. Spesielt hvis sjfren du reiser med er av den pratsomme sorten. Etter to minutter med trykkende stillhet, spr han meg om jeg er syk og hva jeg skal p sykehuset denne dagen. Hyggelig som jeg er gir jeg han informasjonen om at ja, jeg er syk og jeg skal til dialyse i dag. Resten av turen bruker jeg og forklare begrepet dialyse til denne mannen.

Jeg betaler taxien og stiger ut av den sorte Mercedes-en. Sykehuset ruver over meg som en streng autoritr figur. Jeg fler meg ekstremt liten og ubetydelig her jeg str i mte med det norske helsevesenet.  Jeg vinker ett litt usikkert farvel til sjfren som hadde bragt meg hit, og lukket dren. Jeg gikk inn i foajen og den varme, stille luften slo meg i ansiktet s jeg mtte stoppe opp i noen yeblikk. Jeg kjente at neseborene min fyltes med lukten av gamle mennesker og urin. Frokosten jeg hadde spist en time i forveien begynte bevege seg sakte oppover i retning munnen min fra sitt tilholdssted i magesekken, men jeg klarte stoppe det.

Heisen til tredje etasje var treg, og den luktet enda verre en foajen og jeg lurte p om noen faktisk hadde gjort fra seg her inne. Heldigvis kom jeg meg kjapt ut av heisen, og jeg var lykkelig over at jeg slapp vre med lengre oppover i etasjene. Men en ny lukt slo meg, enda verre en den sistnevnte, lukten av sterile ting, sprit, rene laken og sykehus fikk hodet mitt til koke. Alle vonde minner kom p en gang der jeg sto. Flashbacks av en ukjent styrke overrumplet meg, alle mine tap og traumer viste seg foran ynene mine som en bildesekvens, og jeg kunne plutselig ikke bevege meg. Jeg holdt meg fast til veggen med den ene hnden i et forsk p roe meg, og etter noen sekunder gikk det over. Men minnene fortsatte surre i bakhodet, litt fjernere men jeg klarte komme meg videre.

Jeg setter meg i stolen jeg har ftt utdelt for dagen og lener ryggen forsiktig bakover, men ryggen er stiv og lite lysten p sitte over lengre tid. Sykepleiere, alltid to, kommer inn. De begynner gjre meg klar til dialysen. Frst tar de av meg t-skjorten jeg har p, for s begynne koble halspulsren min til den massive hvite maskinen ved siden av meg. De er helt oppe i ansiktet mitt nr de holder p, og lukten av sprit, og rene sykepleieuniformer blir enda sterkere, og mer klinisk. Jeg lukker yene mine og fler meg som en fange i Amerika klar til bli henrettet av en ddelig injeksjon. Pleierne er alvorlige i blikket, monotone i bevegelsene, og veksler kun ord med hverandre. Mens jeg blir glemt som menneske her jeg sitter. Da de er ferdige forlater de rommet og lar meg sitte alene igjen med fremmede personer i samme situasjon som meg, jeg blir svrt ukomfortabel, redd og var mot alle lyder.

Jeg stirrer tomt foran meg, jeg prver lese, men hodepinen er for voldsom. Jeg s p slangen som er tilkoblet halspulsren min. Ut av den siver det konstant rdt blod. Det gr videre til en enorm maskin ved siden av meg som uler og lager lyd, s det er vanskelig konsentrere seg.
Det er s kjedelig bare sitte her, stille se i veggen. Tre timer fire ganger i uken, hver uke. Men det er ndvendig, og det er det viktig ha i tankene nr jeg sitter her, ingen ville sittet her om ikke det var livsndvendig. Omgitt av syke mennesker, alle i kliniske lenestoler med store maskiner som utgjr mesteparten av dekorert den store salen jeg sitter i. Avdelingen bestr av gamle mennesker som venter p en anonym donor, men det er ogs narkomane og alkoholikere her, som har ofret organene sine til rusen og til spriten. Disse blir ikke satt p transplantasjonslisten med mindre de gir opp higen etter rus. De sitter hoster og harker mens de ser p kornete tv-skjermer som kun viser NRK.

Jeg fler meg s ensom blant de mange andre som er her. Jeg er definitivt den yngste her. Mest sannsynlig er det 20 r mellom meg og neste mann p listen, det plager meg enormt. Vet ikke helt hvorfor det plager meg, men jeg fler p at jeg ikke kjenner igjen min plass her inne, eller hos noen andre av de syke. Jeg fler meg svak og alene.

Jeg vet ikke nr jeg kan f ny nyre men jeg hper det blir snart, fordi jeg klarer ikke sitte her lengre. Jeg klarer ikke g hit fire ganger i uken og gjennomg det samme hver gang. Det blir bare verre og verre etter som tiden gr.
Jeg hadde komplisert hjerne-operasjon for litt under n mned siden, etter det begynte jeg f hodepine nr jeg fikk dialyse. Problemet fortsetter og jeg har s mye smertestillende og beroligende i kroppen at jeg nesten ikke klarer fokusere p ordene boken jeg holder i hnden prver vise meg. Hodepinen er s vond og det kjennes ut som om hjernen min skal presse seg ut av det hyre ye mitt. Det er ikke det eneste. Angsten min begynner boble til overflaten jeg fler jeg taper mer og mer kontroll over kroppen min. Jeg skjelver og klarer ikke ordlegge meg ordentlig lengre.
Faens dialyse, helvetes dialyse tenker jeg, kan det ikke bare vre over snart. Kan jeg ikke bare slippe tak. Jeg fler at livet ikke er hvert den smerten jeg gr igjennom. Jeg lever ikke lengre, jeg kun eksisterer. Jeg fler meg som en ubrukelig gjenstand her jeg sitter, som hele tiden m lades opp men aldri fungerer. Men kreftene som holder meg i livet er strre en kreftene som jobber mot meg, og jeg er glad for det.
Kunne jeg ikke bare sluppet dialysen, gtt hjem, sittet foran datamaskinen til det var over, og sluppet livet. Men jeg vill ikke d. Jeg trenger dialyse, hvis ikke jeg hadde ftt det hadde jeg ikke vrt i live. Kroppen min ville sakte men sikkert samlet opp giftstoffer, bredt seg overalt i kroppen til jeg til slutt ville ftt flere infeksjoner enn jeg kunne noen gang hadde hatt muligheten til telle. S, langsomt ville jeg forsvunnet inn i ddsriket. Det ville vrt en smertefull dd, og alt for tidlig. Det ville jeg ikke ha.

Det vre nyresyk er overhode ikke lett, men det finne verre skjebner det ute som ikke har de mulighetene jeg har. Jeg fler p en skyldflelse over at jeg tydeligvis er den eneste her inne som lager brk. Jeg ligger og syter, klager hylytt over min forferdelige skjebne mens jeg fr utilpasse blikk fra mine medpasienter. Hvorfor kan jeg ikke bare sette meg tilbake i stolen. Kjenne p smerten, fle den tar over kroppen og ikke gi etter for trangen til skrike mine piner ut til hele verden. Kan jeg ikke bare se meg som et heldig menneske som har mulighetene foran seg her i livet. Men jeg klarer ikke se lengre en min egen nese akkurat n. Jeg sitter tenker at jeg heller ville vrt frisk, uten penger og bodd i ett fattig land heller enn sitte her og pines annenhver dag.

Jeg setter meg tilbake for prve slappe av men jeg kjenner at det begynner, kroppen min skjelver sterkere for hvert minutt, blodet bobler, hodet verker. Jeg vil bare hjem, ut, kjenne frisk luft for bekrefte at jeg lever. Men det er umulig, for n er jeg koblet til dialysemaskinen min, som en hund til en lyktestolpe. Jeg kan ikke bevege meg, nesten ikke endre posisjon her jeg sitter, lenket fast med en fysisk og en psykisk binding.
Ingen underholdning i hele verden kan redde meg n. Jeg er for yeblikket, til dialysen er ferdig fult og helt fokusert p smertene jeg har, p angsten. Den brer seg over meg og jeg har mistet helt kontroll over min egen sjel. Jeg er n en helt annen person, jeg ligger frder,  jamrer ut min ukontrollerbare smerte. Skriker ut at jeg vil ut, komme meg vekk, stikke av, ende alt. Jeg fekter vilt rundt meg i et forsk p f alle vekk. Hnden min nrmer seg faretruende halspullsren min der plastlangen som forsyner dialysemaskinen med blod er festet. Jeg lukker grepet mitt rundt den tykke plasttuben og begynner dra. Jeg kjenner at slangen begynner gi etter, men sykepleieren er p plass med en gang, flere kommer til og jeg kan kun se hvite plagg da de holder meg nede i et febrilsk forsk p forhindre min egen deleggelse. Etter en liten stund med mer basketak kommer en av pleierne mine med mer av den hvite beroligende vesken, setter den sakte inn i blodrene mine og alt blir svart.

Det er deilig ligge p sykehus

Av Thomas Hollingster

"Det er deilig ligge p sykehus", hrte jeg en knitrende, skrapende stemme si fra andre siden av den brbare skilleveggen som delte oss fra hverandre p klaustrofobiske hvite rommet.

 "Hvordan da", svarte jeg tilbake, forundret over mannen som tydeligvis hadde det svrt behagelig der han l i sengen sin. Han kremtet hylytt for klarne den gamle stemmen.

Eller s var det bare de aldrene lungene som var i ferd med gi opp, ikke vet jeg.

"Ingen bekymringer", sa han og stnnet lettet ut, mens jeg samtidig hrte metallsengen skrike i det han trolig satte seg mer opp i den, ventende en givende samtale.

Bekymringer, tenkte jeg. Jeg hadde ikke annet enn bekymringer, der jeg l nyoperert med flere slanger inn i kroppen en hva jeg kunne telle. Jeg hadde ikke noen fremtid, jeg l her urrlig uten vilje, styrke eller mot til komme meg opp av sengen. Mitt liv etter hva jeg regnet med var over, kirurgene hadde etter min mening maltraktert kroppen min og gjort den stygg og u-attraktiv for et hvert menneske. Hvordan kunne han si noe snt, hvordan kunne han ligge p et sykehus, syk, uten bekymringer. Jeg ble litt irritert over holdningen hans, jeg hadde lyst til skrike ut at jeg hadde det ekstremt smertefullt, og at hvis han ikke hadde noen bekymringer, s skulle han faen meg f noen av mine. Men alt jeg klarte f til var et nesten uhrlig "Ja vel".

Han reiste seg mer opp i sengen, og jeg hrte den metalliske summingen i det han brukte den tilhrende fjernkontrollen til heve sengeryggen litt til.

"De ste sykesstrene er jo s snille og pene", kom det i en brkjekk tone fra gamlingen, han hostet litt til.

Jeg har ikke noe i mot snakke med fremmede p sykehus generelt, man kan fort ende opp i gode, trstende samtaler med interessante mennesker. Men jeg viste allerede fr samtalen hadde kommet i gang, at jeg ikke var spesielt interessert i fortsette en lite smakfull konversasjon med en aldrene herremann. Men en av mine drlige egenskaper er at jeg aldri har lrt meg hvordan jeg kan avslutte en samtale p en hyggelig mte. S jeg prvde vre s lite engasjerende i tonen som overhode mulig mens jeg sa, himlende med ynene, "Jaha". S uten noen stor forvarsel begynte han legge ut om livet sitt, som om jeg hadde pnet en kran og kunne ikke stoppe breie ut om livet sitt, hvor han kom fra, hvor han skulle og hva han hadde gjort. Han forklarte at han hadde jobbet store deler av livet p sjen, og n hadde han endelig blitt pensjonist og flte det var p tide slappe av. Jeg l s stille som mulig, mens jeg desperat trykket p morfinpumpen som var tilkoblet armen min, for slippe hre mer. Men til ingen nytte. S jeg la meg motls tilbake i sengen, ventende p hre mer av de fantastiske beskrivelsene fra denne mannen om hvordan han hadde det s utrolig bra p sykehus.

Han fortsatte med si at testikkelkreft var det beste som hadde skjedd han, fordi han fikk s mye oppmerksomhet p grunn av det. "Jeg har sette mer av barnebarna mine enn noen gang", jeg kunne nesten hre at han smilte fra re til re da han sa det. Jeg hadde sett disse barnebarna for noen dager siden, og i kjent stil hadde jeg latt som jeg sov hele tiden de befant seg i rommet.

Han var ikke vant til f s mye oppmerksomhet forklarte han. Siden han hadde brukt mesteparten av livet sitt p sjen s hadde han for det meste mttet klare seg selv. Han jobbet mest om nettene som maskinist p en stor lastebt, sa han stolt i et forsk p imponere meg med dette store maskineriet, og hadde derfor liten kontakt med andre mennesker. Men det verste, fortsatte han med si, var at han nr han kom hjem fra sine lange turer ute p havet, mtte han  begynne fikse ting hjemme, "ta vare p huset", som han sa s pent. Som om huset var et familiemedlem i seg selv, som mtte f like stor oppmerksomhet som resten av husholdningen. Jeg kunne hre p stemmen hans at  var irritert over at han ikke fikk tid til kjenne p flelsen av fri da han kom hjem fra bten. "Men n er det ingenting igjen gjre, her skal jeg bli".

Han ble plutselig litt dyster i tonen og jeg kjente at det la seg et slr av alvor i rommet. Skulle denne mannen snart d?

Det begynte gi mening. De hyppige beskene fra perifer familie, blomstene som ble bret inn p rommet hans, og den konstante oppmerksomheten han fikk fra sykepleierne dgnet rundt. Bekymringene mine forsvant med en gang jeg kom frem til tyngden av sidemannens situasjon. at min tullete, barnslige klaging var ubetydelig i sammenheng med hans mte med slutten.

Det var da det slo meg at jeg faktisk hrte etter med interesse, at historien hans og den underliggende frustrasjonen til denne mannen var ganske givende hre p. Selv om jeg flte at jeg mislikte ham litt p grunn av hans smrasistiske kommentarer i ny og ne, i tillegg til at han mtte ppeke at sykepleierne var pene, s var det noe mer som l bak dette. Han var ikke slibrig og ekkel som jeg trodde allikevel.

Kunne et menneske ha flere dimensjoner, l jeg stusset p. Det virket som om dette gamle mennesket i sengen ved siden av meg ikke var ond, eller mente noe vondt i det hele tatt med det han sa. Ignorant ja, men flelsesls var han ikke. Hvordan han virket s glad over se familien sin, hvordan han fortalte med stor entusiasme over barnebarna sine og hva de drev med. Jeg flte en liten flom av skyldflelse komme over meg da jeg tenkte p hvordan jeg hadde dmt han ut ifra noen f kommentarer jeg hadde overhrt.

Mens han l og fortalte videre over livet sitt, forsto jeg at dette var en mann som hadde levd livet sitt og at det var helt greit at han n fikk slappet av. Her var det en mann, tenkte jeg videre, som ikke hadde noe i mot ha terminal kreft s lenge han fikk litt ekstra kjrlighet mot slutten. At det f sett mer av familien betd s uendelig mye mer for han enn det leve lengre. Det at han var syk gjorde ham ingenting, selv ikke smerten han skulle f fle p nr kreften etterhvert ville spre seg som grener til andre organer. Kreften ville gi han en god slutt p livet, han slapp bli glemt, alene p ett sykehjem. Han skulle d fr alderdommen tok ham, men han skulle d med dem han elsket rundt jeg. Dem han hadde jobbet s hardt for at skulle f det bra, grunnen til at han jobbet med huset sitt da han kom hjem fra jobben og ikke satt seg ned med en l ble apatisk, som kunne vrt tilfellet.

Jeg har alltid hatt en drlig flelse nr det kommer til dden og livets abrupte slutt. Det var noe nobelt med familiefaren som snakket til meg, det at han s seg selv som en del av et strre bilde. Han visste at tiden hans p jorden var over, hvilken vits var det kjempe mer nr han viste at han ville f det bedre slik, ville f det bedre ved akseptere sin skjebne. Heller gjre det til en god avgang for dem som blir igjen, som skal srge, grte over et tapt familiemedlem.

Det blir nok en fin begravelse, bilder av sortkledde mennesker med flotte blomster i en kirke gikk igjennom hodet mitt. Bilder av kjente og kjre samlet for hedre denne mannen, holde taler om hans liv og til slutt fylle kirken med sang i det han forlot rommet i en flott hvit kiste, lftet i skulderhyde av de nrmeste til hans siste hvilested. Han hadde ikke mer bekymre seg over, fordi det var s liten tid igjen at det ikke l noe ventet han i fremtiden. Bare mrket, eller himmelen.

Jeg kjente morfinen begynne strmme sakte igjennom blodrene mine, brystet mitt knt seg i det musklene fikk en reaksjon og jeg fikk vanskeligheter med puste, noe som er vanlig. ynene mine begynte bli tyngre jo mer trtt jeg ble. Injeksjonen kom som akkurat som bestilt fra den lille gr smertepumpen jeg hadde hengende ved siden av meg, men jeg ville ikke sove n. Jeg ville hre mer av hva denne dende mannen hadde si, jeg ville lre mer av hans visdom om livet, om hvordan han jobbet for at de han var glad i rundt ham skulle ha det s bra som overhode mulig.

Jeg fikk ikke med meg mer av setningene hans, jeg gled inn i svnen.

Da jeg vknet senere i de tidlige nattetimene var skilleveggen borte og det var en tom plass ved siden av meg. Jeg dro i den rde snoren som hang over sengen min for tilkalle en sykepleier. Da hun kom inn og spurte hva jeg lurte p, spurte jeg hva som hadde skjedd med romkameraten min. Sykepleieren sto der med kun lyset fra den nesten ubrukelige lommelykten sin som eneste lyskilde sa at han hadde blitt flyttet til enerom fordi han hadde blitt s drlig.

Jeg s ham aldri igjen, men da jeg begynte komme meg jeg klarte bevege meg med litt assistanse fra en rullator, kunne jeg se familien hans tusle srgmodig i de trange korridorene, med stadig finere blomster og dyrere sjokolade.

Jeg fikk ikke tatt farvel med min romkamerat, jeg var p vei inn p rommet hans flere ganger, men jeg klarte ikke g inn. Hva skulle jeg si, skulle jeg sprre hvordan det gikk med ham. Var det min plass i det hele tatt trenge meg inn p noens siste dager. Jeg som utenforstende, ung og uerfaren i mte med dden. Nei, tenkte jeg, han skulle f slippe det. Da jeg var frisk nok til reise hjem og ble kjrt ut av avdelingen i en rullestol, optimistisk og med ny livslyst s jeg familien hans sitte i venteomrdet ved resepsjonen; flere enn noen gang.

Strandet i Sande kommune (en novelle)

Av Thomas Hollingster

Da jeg sto opp den morgenen i Horten hadde jeg planer om reise hjem til hybelen min i Oslo. Jeg sto relativt tidlig opp til meg vre, cirka klokken ti, pakket sammen det jeg hadde i den brune reisevesken min. For s kjappe meg ut dren uten frokost, kun med minnene om grsdagens middag til fylle magen min. Jeg gikk bort til busstoppet og ventet p bussen som skulle ta meg til Tnsberg, der jeg skulle ta toget videre til Oslo og hjem. Jeg gledet meg til komme meg hjem, til datamaskinen min, til skrivingen. Jeg tenkte at jeg ville f litt tid nr jeg kom frem til fortsette p noen tekster jeg hadde begynt p. Reisen til Oslo er ganske kort, s jeg var sikker p at jeg ville ha energi til gjre noe produktivt nr jeg kom nr jeg kom frem til hybelen min. Optimismen og tlmodigheten min skulle det vise seg bli testet denne dagen.

Jeg er rd i hret og ganske blek, s varme er noe av det jeg takler minst. Det var ekstremt varmt til mai vre og gradestokken l langt opp p 20 tallet. Jeg hadde tatt p meg skinnjakka da jeg dro til Horten fredagen fr, da var det nemlig kaldt s jeg tenkte jeg trengte litt ekstra bekledning. Da jeg sto p busstoppet angret jeg. Fordi jeg hadde pakket reisevesken spass full av dikkedarer, helt til det punktet at glidelsen hadde vanskeligheter med f lukket jeg. S prosjektet med f plass til en stor, brun skinnjakke i vesken var allerede skrinlagt fr jeg hadde begynt. S jeg beholdt den p. Jeg kjente huden p armene mine begynte bli glatt i heten bussen kunne ikke komme kjapt nok. Da bussen endelig kom, gikk jeg inn, betalte billett fr s sette meg. Jeg hadde litt drlig tid fra fr, s pulsen var en smule hyere en normalt. Tanken p vente en time i Tnsberg p neste tog var s forkastelig at jeg fortrengte den med n gang i underbevisstheten. Men bussturen gikk knirkefritt, det var lite trafikk og f som skulle av og p bussen. S jeg rakk frem til Tnsberg med 20 minutter til overs fr toget gikk. Jeg gikk straks inn p Narvesen som l p togstasjonen, kjpte meg dagens avis og en brus og satte meg ute i skyggen for vente. Jeg fikk tid til lese ett par artikler fr toget kom, jeg gikk p og fant meg et sete med vindusplass, jeg liker se ut nr jeg reiser. Det gir meg litt mer underholdning n hvis man kun skal sitte stirre i gulvet telle minutter. Toget begynte g snegle ut fra stasjonen og sakte ke farten. Jeg satt og vekslet med lese avisen min, se ut av vinduet og tyvlytte til samtalene som foregikk rundt meg. Det er interessant hre fremmede nr de snakker. Hre om andres liv, om deres problemer. Jeg sitter selvflgelig dikter opp bitene jeg ikke helt fr klarhet i, men det er en morsom velse. Toget hadde kommet seg til Sande, stoppet fr Drammen. Jeg vknet som av en dyp transe i det jeg skjnte at vi hadde sttt her litt lenge. Ventet vi p et passerende tog, tenkte jeg for meg selv. Det hender jo stadig vekk at man blir noen minutter lengre p togstasjonen i pvente av at toget mot Larvik skal fyke forbi. Men da kom det en beskjed p hyttaleren.

Jeg skulle til Oslo, og mellom Sande der toget stoppet, og Oslo, l Drammen. Stemmen over den sprakende hyttaleren sa til oss, passasjerene at de hadde problemer i Drammen, og at de ikke kunne frakte oss videre med dette toget, ordet ?alternativ transport? ble nevnt. S ut mtte vi, passasjerene til Oslo lufthavn Gardermoen skulle f prioritet sa konduktren. Fint for de tenkte jeg, jeg skulle bare til Oslo var derfor ikke prioritert. Jeg reiste meg opp fra transen min, litt stiv i bena etter ha sittet s mye, gikk av det behagelig tempererte toget og ut i den stekende solen. Jeg fulgte etter massen av mennesker, lydig som en programmert maur i det de langsomt men sikkert bevegde seg opp fra perrongen til bussholdeplassen som l noen trappeavsatser over oss. Da jeg kom opp satte jeg meg ned p det fuktige gresset vedsiden av der bussene stoppet. Jeg hadde egentlig ikke srlig lyst til bli vt i baken, men det var jo varmt, s jeg kunne trenge litt fuktighet bak. Pluss at det var ingen andre steder sette seg. Jeg hadde kommet meg relativt sent av toget og de andre passasjerene hadde kommet meg i forkjpet tatt alt som var av gode sitteplasser. Rundt meg kunne jeg se mange forskjellige reisende, folk som tok toget i samme hensikt som meg, for komme seg hjem. Folk i ferieklr drassende p store, tunge kofferter med barn p slep, og menn som var gr i hret med nystrkede skjorter holdene sorte lrvesker med viktige papirer og datamaskiner. De to sistnevnte gruppene bevegde seg n truende mot konduktren som n sto alene som autoritr p plassen.  jeg kunne ikke hjelpe for smile litt i det jeg s en herremann i dress, i pene nypussede sko og nevnte sorte lrveske bane seg vei igjennom folkemassen mot den stakkars konduktren. Da han hadde kommet frem sto han kjeftet, han var et viktig menneske, forklarte mannen i dress og flyet som skulle frakte han, (mest sannsynlig til et sted med enda viktigere mennesker) mtte han rekke. Konduktren sto der tok det helt med ro og forklarte denne viktige mannen at det var lite han kunne gjre med saken. Imponerende tenkte jeg, hadde det vrt meg, ville jeg mest sannsynlig begynt grte eller uten skam kjeftet tilbake med samme tone, men konduktren forholdt seg rolig. Han hevet stemmet for snakke til publikum rundt seg og forklarte at kollegaene hans i Oslo jobbet med f tak i busser og taxier til oss, slik at vi kunne fortsette vr reise.

Det gikk litt mer tid, jeg hadde n lest avisen min ferdig for det som var av interesse og ble litt forarget da avisen verken inneholdt Sudoku eller kryssord. S jeg satt meg ned med skriveblokken min, begynte sakte men sikkert og fortsette p et deprimerende dikt om dden, men jeg fant liksom ikke helt stemningen. Dagen var jo av det fantastiske slaget, s jeg fikk ikke dratt meg selv langt nok ned, jeg klarte ikke vre i det mentale mrke s lenge av gangen. S jeg begynte skrive p noe annet, noe litt mer optimistisk. En historie om et land, langt borte i sted og tid, med modige krigere og vakre guder og gudinner. Da jeg hadde skrevet et par sider med nonsens, s jeg konduktren igjen blse seg opp til dobbel strrelse for snakke med oss. Vi, passasjerene reiste oss halvveis opp for hre, klare til lpe om vi skulle f beskjed om det. Desperate var vi, sultene, trste mange av oss. Mannen i NSB-uniformen sa til oss at vi mtte vente enda en halvtime fr det skjedde noe. Men at menneskene som skulle videre med fly snart skulle f taxi. Det var da det kom n enslig taxi kjrene ned til oss. Folkene med koffertene og de sorte lrveskene stormet til taxien, som om dette var Sudan og det kom en FN-konvoi med ris til den sultende befolkningen. Mine medpassasjerer s ut som n sulten ulveflokk, flott koreografert var taxisjfren blitt omringet. Det virket nesten som om de freste til han om f bli med. Tankene mine fly med en gang til filmen Titanic, jeg s for meg taxien som den siste livbten til forlate det store cruiseskipet. Jeg ventet bare p at et besetningsmedlem fra toget skulle dra frem en revolver skyte vilt i luften, slse med patroner for roe ned den stadige mer irritable massen av folk. Etter mye mekling mellom tog-konduktren og taxisjfren kom de frem til en lsning, det viste seg, etter hva jeg overhrte at det var en familie p fem som skulle f plassen, da de allerede litt forsinket til flyet fra fr. S de satte seg inn i taxien, bilen rygget og forsvant av synet. Igjen sto vi der uten noen mulighet for komme oss vekk, strandet i en liten kommune. S vi satt der og ventet i enda n halvtime, jeg hadde gtt tilbake til skrivemodus og hadde forsvunnet fra relativ tid og var ganske fornyd med sitte ute litt. Da, endelig kom det en stor hvis buss kjrene inn mot oss. Hvordan skulle vi f plass der, tenkte jeg. Men dette var en buss for de prioriterte passasjerene. Den skulle kjre rett av grde til Gardermoen, ingen stopp p veien. Men til min store fryd s jeg at klokken begynte nrme seg faretruende rushtid, s jeg tenkte for meg selv med et lite smil formende rundt munnen min at dette ville bli en dag disse menneskene kom til huske lenge. Jeg s for meg samtalene de skulle ha etter de muligens mistet flyet sitt, om hvor drlig tog-nettet i Norge er, jeg s for meg sinte blogginnlegg og oppgitte prrende. Turistene og de businessreisende lp det de kunne, noen av de reiste seg s fort at de med n gang dumpet ned p plassen igjen av mangel p vann som frte til lavt blodtrykk, mens jeg satt rolig med det skjeve smilet mitt s p hele kakofonien utfolde seg foran meg. Menneskene begynte kaste seg p bussen, n etter n presset de seg inn p bussen. Bussjfren og konduktren begge menn med veldig lite hr sto n rev seg i det. Ikke rart tenkte jeg, den jobben kan vre like stressende som vre statsminister eller president. Det kunne godt hende at de to mennene var i midten var trettirene og ikke femtirene som det s ut som. Da alle som skulle til Gardermoen hadde kommet seg p bussen og satt seg ned, lagt bagasjen i rommene som var tildelt slike ting under bussen og det endelig ble ro, fikk konduktren en telefon. Da han tok den, hrte jeg han si at han n hadde ftt passasjerene med prioritet p bussen og han bare ventet p et signal fra sjefene sine for sende de videre. Det s ut som han mottok et svar, da han hadde ftt med seg beskjeden fra folkene i Oslo, sukket han. Han tok farvel til sine kollegier, snudde seg i motsatt retning av oss, ogs brtt mistet han det, det kom en banneregle s hy og s fl at jeg ikke kan gjengi den her. Sammen sto vi alle stirret sjokkert p mannen i uniformen. S snudde han seg mot oss, og fortalte oss at siden det hadde gtt s lenge og vi hadde ventet i s utrolig lang tid, hadde NSB i mellomtiden klart fikse problemene i Drammen og at vi stille og rolig kunne bevege oss ned igjen til toget som n sto og ventet, klar for avgang.

Det kom et enormt sukk av fortvilelse igjennom folkemengden p den ellers forlatte bussholdeplassen. Jeg gav fra meg en liten, ukontrollert latter og kunne se folk stirre rart, fortumlet p meg, som om jeg ikke tok noe av dette serist. Jeg tok vesken min, reiste meg opp og fulgte en litt mer deprimert gjeng med mennesker tilbake til toget. Passasjerene som n satt komfortabelt p bussen mtte av, hente bagasjen sin, og sette seg p toget igjen i den visshet om at de n ble enda mer forsinket. Da jeg hadde satt meg p toget, gikk reisen knirkefritt. Jeg skrev videre p historien jeg begynte med p bussholdeplassen og forsvant inn i en ny transe. Men jeg merket lengre stoppet i Sande p kroppen, jeg kjente benene mine gnage og musklene mine var blitt mre. Jeg var sliten, og alt jeg egentlig lengtet etter var sengen min. Jeg var s sliten at jeg ikke helt fikk med meg resten av reisen, det er litt tkete. Jeg husker vagt at jeg gikk i av toget i Oslo, tok jeg bussen hjem. Lste meg inn dren, fant hybelen min rotete, mrk og stille. Jeg s at jeg ikke hadde lagt p nytt sengety, men jeg hadde ikke mulighet til gjre noe med det n, jeg var for trtt. Jeg slapp reisevesken min og den landet tungt p gulvet, s jeg tok av meg den svette skinnjakken, sparket av meg skoene og ramlet ned i sengen min, jeg sovnet momentant. To og en halv time forsinket.

My Thoughts, no more (dikt)

Frst en Advarsel.

Fr dere leser dette, m jeg skrive en skalt advarsel. Det er ikke fordi jeg har spesielt lyst, men fordi denne teksten krever det. Jeg har p ingen mte tenkt til ta farvel, jeg skal aldri gjre n s dumt. Dette er tanker jeg har hatt for en lang tid siden, da livet var surt, da mrket l over meg, holdt meg nede, tvangsforet meg med skadelige tanker. Men det er tanker som jeg har kommet meg forbi, alt dette er n over.
Men til dere som sliter der ute, kan jeg ikke si at alt vil bli bra igjen. Men jeg kan si at det finnes lyspunkter det er vrt se. Du alene med verden kan virke skummelt, men plutselig den smiler tilbake og du kan ikke hjelpe for at du kjenner p et lite hp. Grip det, gjem det i hjertet ditt som en som en skatt bare du kan se. Jeg sier ikke at det ndvendigvis skjer n, eller om en uke. Men det vil skje, og nr det skjer vil du etterhvert skjnne at det  g igjennom den tunge triste hverdagen vil gi mening, slik at du kan se det vakre, skult som kantareller i skogbunnen, men du m noen ganger lete litt. Bli her. Hvis du sliter, ta kontakt med helsevesenet. Hvis ikke for deg, gjr det for de rundt deg, oss andre. Det er alt jeg vil si fr jeg sender dere videre til neste del av teksten.

 

 

My Thoughts, no more.

Av Thomas Hollingster

 

Maybe Ill jump,

Of a high point, a mountain or building

My body falling through the air,

Like stone, hitting the ground,

And Ill be gone.

 

Or, maybe I will drown my self,

Let the cold dark water embrace me,

Drag me down to its depth,

Where time will release the flesh,

Form my bones.

 

I think a bullet, would be nice,

Just letting my finger carefully,

Lightly press the trigger,

The bullet penetrating my thoughts,

Deleting them for the world.  

 

Perhaps, maybe, Ill use a rope,

Gently wrapped around my neck,

Fastened to a door handle or a hook,

So when I let my feet dangle, the rope tightens,

My lungs slowly deprived of air, I die.

 

But for now, the sun is out,

The birds are singing, nice I think,

Here Im sitting, thinking about death.

And of my own brittle life,

Of ending it, to soon and unnaturally.

 

My thoughts of death, will have to wait,

The highs, the water, bullet and the noose.

Maybe Ill enjoy this day,

Go for a walk, talk to strangers,

Maybe a warm bath or a shower.

 

I will resume thinking of death,

Another other time.

When the sky is grey, unforgiving.

My soul hurting from life itself,

That day, Ill again consider my options..

Til mamma, n har det gtt tre r.

 

Skrive. Skrive, forteller de meg, folk rundt meg vil at jeg skal skrive. Skrive ned flelser, angst og vonde tanker. Legg fra deg sorgen og angeren p papiret. Men de gir ikke slipp, ikke snn som de sa, at tankene mine ville sakte men sikkert overfres fra mitt hode til tekst. Isteden tar tankene mine strre grep om hjertet mitt, jeg fler sorgens tunge kalde gufs i hele kroppen nr jeg skriver. I dag er en spesiell dag, for i dag, for tre r siden. Den 8. Mai, var den siste gangen jeg snakket med deg, hvor jeg hrte deg svak, stille og sorgfull over telefonen og viste innerst inne at dette ville vre siste gang vi du fikk hre min stemme. Jeg husker det godt. Jeg var hos noen venner, det var en Fredag og vi satt og hygget oss, hadde spist god mat og drukket perfekt vin. S ringte du, men jeg ville ikke svare p din oppringning. Jeg var lei av dine uendelige tirader om hvordan livet var vanskelig og at ingen kunne redde deg. Jeg ville bare hygge meg, snakke om politikk, vin og verden. For en gangs skyld ville jeg bare ha en bekymringsfri aften. Men da jeg sa hyt til mine venner at det var du som ringte og at jeg hadde om intensjon la den ringe til den stoppet og du gav opp n meg via telefon, reagerte de. Jeg hadde fortalt dem alt, de var sttten min i denne vanskelige og umulige situasjonen. De viste at du slet, jeg viste at du slet. Alle rundt deg viste at du hadde det vanskelig p grensen til uutholdelig. Men jeg hadde som deg, ftt nok. Men etter femte ring hadde de overtalt meg til trykke p den grnne knappen og jeg tok telefonen. Jeg reiste meg opp fra sofaen jeg satt s komfortabel i og gikk inn p badet hos mine venner for litt privatliv. "Hei" sa jeg, med sikkerhet og trygghet i stemmen. Men jeg var overfladisk og kunstig husker jeg n i ettertid. Mest for prve n siste gang, desperat f til en hyggelig samtale med deg, men du reagerte ikke p det. Du spurte hvor jeg var og jeg svarte til mine beste egenskaper, uten hres ut som om du brydde meg overhode, noe du gjorde, at jeg var hos noen venner og hygget meg. Du hrtes lettet ut i det jeg sa det, som om du viste at jeg ville trenge de i tiden som skulle komme. Stemmen din var nesten uhrlig, som om du allerede hadde gtt over til den andre siden og alt jeg hrte var et ekko av den du engang var. Du fortalte meg at du var glad i meg og at det var noe jeg alltid mtte huske. Noe jeg ikke forsto meningen av dette fr jeg hadde ftt nyheten som rystet meg. Jeg hadde til mitt forsvar drukket litt over en halv flaske rdvin og var ikke spesielt mottagelig for undertekst i samtaler, hvor jeg ikke var vandt til f undertekster.  Samtalen varte i fire minutter, jeg skulle nske den kunne vart i flere r. Men vi fikk fire minutter. Kvelden kom seg raskt etter telefonsamtalen, jeg la deg i underbevisstheten og stemningen hadde kt betraktelig etter litt mer inntak av alkohol.  Jeg la meg den kvelden, glad, bekymringsls, uten vite at den fire minutter lange samtalen vi hadde skulle vre den siste samtalen du skulle ha med noe annet menneske.

Da jeg vknet Lrdagen, var jeg sliten etter grsdagens hygge, men det var fint vr jeg gikk ut for nyte vret. Jeg spiste en is, leste litt i en bok og slappet av p sofaen etter en helt vanlig middag. Jeg la ikke merke til at du ikke ringte, jeg tenkte ikke over det i det hele tatt, det var som om du hadde forsvunnet fra meg den Lrdagen i mai.

Jeg fikk selvflgelig vite nyheten p sndagen, via telefon. Jeg tok bilen og kjrte straks fra hovedstaden der jeg bodde og hjem. S fikk jeg vite hva du hadde gjort og hvordan du hadde klart det. S n, hver gang jeg lukker mine yne i tidlig mai, da vren blomstrer for fult og fuglene kvitrer p sitt mest intensive. Da er det eneste jeg kan se for meg deg, alene, avmagret i et alt for stort hus for n. Natten mrk og gatene stille som plassen hvor jeg la deg noen uker etterp. du sittende i stuen, det eneste lyset som ndde dit smale bleke ansikt muligens en blanding av gatelysene utenfor og datamaskinens kunstige lys p din hvite hud, skrive dine siste ord til denne verden, ord som skulle brenne seg inn i oss alle som runer i en hule. Ved siden av deg et halvtomt glass vann og en tom pilleeske.

 

Thomas: Tenk p framtiden din. Jeg vet at du har slitt med at jeg ikke har hatt det bra det siste ret. Jeg nsker deg alt godt i framtiden. Jeg tror alt vil bli bedre n, en byrde er borte. Jeg er sikker p at transplantasjonen vil gi deg et nytt og innholdsrikt liv. - Mamma.