En tur til legen

Av Thomas Hollingsæter

Jeg sitter på et venterom, syk og i behov for hjelp. Du kjenner kanskje til følelsen selv. Du sitter å venter på at en person i hvit antrekk skal komme ut av en anonym dør, rope etternavnet ditt i en lite engasjert og nedlatende tone ut i rommet. Jeg sitter å venter på at dette skal skje. Rundt meg sitter det fult med syke, bekymrede mennesker. De fleste sitter og stirrer tomt ned i mobiltelefonene sine eller i ett av de utallige magasinene som ligger strødd rundt i lokalet. Magasiner som kun får meg til å føle meg enda sykere enn hva jeg egentlig føler, fordi jeg aldri helt klarer å følge noen av tipsene bladene som vil prakke på meg et sunnere liv. Jeg har ikke trent på en god del år og i tillegg har jeg ikke gjort en spesiell innsatts for å bedre kostholdet mitt heller.

Jeg sitter lent inn til veggen på den ene langsiden av rommet, stirrende sjelløst rett fremfor meg mot den motsatte siden, jeg studerer en liten ripe i malingen som jeg prøver å få så interessant som overhode mulig. Det er en barnevogn der, den er blå og ser ganske ny ut. Det kommer skingrende lyder ut fra den mens jeg sakte beveger blikket mitt mot den. Festet til denne barnevognen var en kvinne i 30 årene, hun hadde poser under øynene og så ganske misfornøyd ut. Damen har på seg en løs, grå joggebukse og en sliten utvasket singlet med en nokså sjarmerende flekk av oppgulp klistret mellom brystene. Hun stirret stivt ut i luften, og jeg lurer på om jeg også kanskje hadde en ripe i malingen på min side. Mens øynene hennes så ut som om hun hadde lyst til å myrde veggen jeg satt ved, rokket hun barnevognen i monotone, mekaniske bevegelser. Hun var tydeligvis lei av at beboeren av barnevognen konstant klagde over sin tilværelse. Jeg så meg videre rundt i rommet og oppdaget, ikke til min store overraskelse korte skulende blikk i retning denne kvinnen fra resten av oss ventende syke. I min reduserte og ganske egoistiske tankegang tenkte jeg at kvinnen mest sannsynlig ikke brydde seg om det store felleskapet, det at hun kunne bringe denne ravene gale avkommet inn i et lite avlåst rom, uten og ta hensyn til at noen av oss helt sikkert slet med hodepine.

Brått åpnet en dør seg, en dame jeg ikke hadde sett der før i hvit frakk stakk hodet ut igjennom sprekken som hadde åpnet seg mellom døren og karmen og ropte et etternavn. Jeg løftet hode for å se hvem som nå skulle komme seg vekk fra bråket å endelig få litt fred. En mann reiste seg brått opp. Han satt på min rad, så det var vanskelig å stirre uten å bli oppdaget. Han rasket sammen det lille rede av ting han hadde skapt seg på sitteplassen sin og hastet mot døren. I den ene hånden holdt han en stor dunjakke og i den andre, en liten jente. Hun var kanskje seks, syv år gammel og tviholdt på faren sin, sikkert redd for sprøyter tenkte jeg. Pyse.

Da mannen og den lille jenta hadde kommet seg inn til legen og trukket døren igjen bak seg, tok det ikke mange minuttene før livet i venterommet gikk tilbake til normalt. Så jeg fortsatte med å studere sprekken i veggen over hodet til den irriterende damen med barnevognen. Hvis jeg myste til jeg neste ikke kunne se noe som helst, og la til all fantasi jeg kunne oppdrive med min skrantende helse, kunne jeg sverge på at den lille anomalien i veggen viste meg omrisset av en litt deformert måke. Jeg har ikke så mye erfaring med den såkalte Rorschach-metoden psykologer bruker når de viser deg diffuse kladder på et ark for så og spørre hva det spesifikke bilde minner deg om. Det er teorien om at et bilde kan minne deg om forskjellige ting avhengig av situasjonen du er i. Mulig jeg nettopp har røpet min livs hemmelige kode til enhver hobby-psykolog der ute og at jeg snart får store grå sekker med bekymringsmeldinger i posten. Hvor de kom med strålende argumenter for at jeg enten er seriemorder eller ville vært en eksepsjonell murer. Men jeg så ihvertfall noe som lignet på en måke. Så jeg ble sittende en stund å stirre på veggen, tenkende ganske konsentrert på måker.

Jeg har aldri likt måker, de bråker for mye og har en gjentagende tendens til å legge avføringen sin på upassende steder. Jeg liker ikke legekontorer heller, litt av samme grunn. Kanskje hvis jeg hadde vært et annet sted, kanskje på ferie i et varmt land, omgitt god mat og kalde drikker. Da hadde jeg muligens sett noe hyggeligere i den sprekken. Hva om jeg hadde sett en struts isteden? Jeg liker strutser. Det er teknisk sett en fugl, men den kan ikke fly. Kroppen er for stor og tjukk og vingene er dessverre ikke lange nok til å skape nok lift. De er svært lunefulle og holder seg mest for seg selv. Jeg synes de er ganske underholdene, strutsene ser konstant ut som om de har tatt et to-sifrert antall shots på byen, men med en gang du prøver å nærme deg de, våkner de av sin døsige tilværelse og nærmer seg med mord i blikket. For å være ærlig minner de meg om flere medlemmer av det motsatte kjønn jeg har prøvd å imponere en sen fredag, eller lørdagskveld de siste årene. Jeg humrer litt for meg slev.

"Struts" tenker jeg. Struts.

Det braker i en ny dør, og alle mine tanker om Slettestrutsen, som forøvrig kan løpe i 74 kilometer i timen, forsvinner ut av ut av hodet mitt. Jeg ser i ekstase opp med ny livslyst i blikket. Er jeg den utvalgte, spør jeg meg selv. Skal jeg endelig forlate dette helvete og bli tatt med inn i varmen. Håpet rekker å slå kraftige røtter i hjernen min før desperasjonen og fortvilelsen gjør sitt uunngåelige comeback når jeg hører legen med en sterk og streng stemme rope.

- Pettersen.

Heldiggrisen Pettersen reiser seg opp fra sin plass innerst i lokalet, og begynner å bevege seg haltende over gulvet mot legen. Hun viser tegn på smerte, men for meg virker det som om haltingen til Pettersen er en smule teatralsk. Kanskje hun kom for å skaffe seg en billig sykemelding? Når jeg får tenkt meg litt om, er det mye mulig at jeg har sett denne Pettersen bak disken til en av de litt mindre populære butikkene på senteret der legekontoret også ligger. Jeg kjenner at jeg får med ett litt medfølelse med denne kvinnen, jeg håper hun får sykemeldingen sin.
Jeg setter meg tilbake på den vonde trestolen igjen, babyen i vognen gråter nå enda høyere som om den vet at hvis den klarer å opprettholde lydnivået så er det en stor mulighet for at noen ikke takler mer og går. Jeg begynner å fundere på om jeg orker å sitte her lengre eller prøve mine sjanser hjemme. Jeg vil nok mest sannsynlig fortsette og gro en saktevoksene urinveisinfeksjon, og lide en tragisk død. Men selv den utsikten er akkurat nå mer foretrukket enn å sitte her og pines av det oppmerksomhetsyke barnet.

Så, når jeg ikke trodde det kunne bli verre trer en ny lyd inn i bildet, det ringer. Ringetonen er enkel og laget i det formål at den skal kunne høres av intetanende mennesker i en mils omkrets. Lyden består av elementer man ellers finner i en brannalarm. Jeg kjenner igjen telefonen utfra den karakteristiske sekvensen av pip den produserer, jeg får bekreftet mine antagelser når etter litt for mange ring, en fyldig, eldre dame med rødt, farget hår legger merke til at det muligens er hennes telefon for så og begynne å rote i vesken sin, og etter et halvt minutt med ekstensiv roting trekker opp en Doro flippetelefon. Den med store taster, og svarer.

- Ja, det er meg.

Trommehinnene mine gir fra seg ett smerteskrik da den skingrende stemmen svarte, flott tenkte jeg, tunghørt. Jeg tror hele rommet skvatt i det hun svarte, ikke det at jeg hadde forventet meg noe annet siden det tok årevis før hun i det hele tatt merket av det var hennes telefon som skrek. Til og med babyen i den blå barnevognen blir skremt til stillhet.

- Hæ, ja, jeg er hos legen.

Hun virket ikke det minste brydd over at hun holt på å ødelegge hørselen til samtlige av oss ventende. Hvorfor skal det være slik at tunghørte alltid må anta at samtalepartneren også er like tunghørt? Selv uten spesiell anstrengelse kunne jeg tydelig høre stemmen til personen i den andre enden av telefonen, han snakket normalt, kanskje litt høyt. Han var vel en bekymret sønn som ville ønske moren sin lykke til. Jeg kjente hele rommet var utilpass med denne kvinnens bebreidelser over det norske helsevesenet, det var ikke filter på denne damen. Det er vel og bra at man kan snakke uhemmet med mens man er i offentligheten, jeg gjør det mye selv, men alt med måte.

- Ja, nå renner det ut av ræva mi her, må sitte på toalettet hele dagen vet du.

Gud, kan du høre meg, er tanken som nå trer inn i hodet mitt, og gud svarer. Døren åpner seg og og en liten stutt mann roper navnet mitt. Jeg reiser meg opp, litt for fort av kun ellevill ekstase og må brått sette meg ned igjen med en gang jeg merker at alt flere liter blod samler seg i føttene. Jeg bruker noen sekunder på å komme til hektene igjen, plukker opp brusflasken jeg har stående på gulvet og går i raske stritt og forsvinner bak døren. Med ett tenkte jeg at jeg ikke har sett denne legen før. I det jeg blir trukket inn på et rom jeg kjenner så alt for godt. Blodprøver, ingen lege denne gangen. Noe som betyr at jeg må ut igjen på venterommet etter jeg har tatt blodprøvene. Jeg tar av meg jakken jeg har på meg så sakte som mulig, og tenker det er flaks at jeg også hadde på meg en genser i dag slik at jeg kunne trekke tiden enda mer ut når jeg tar av meg den. Jeg vil helst bruke så lang tid her inne som mulig, for da jeg forlot venterommet var det kun én stol ledig, min. Så tanken på at jeg måtte nå stå helt til legen kom var smertefull, mest fordi jeg følte meg ganske syk. Men også fordi at jeg ekstremt lat, og har ingen intensjon om å stå oppreist.Jeg prøver å virke så stakkarslig som overhode mulig i det jeg fjerner genseren, og den stutte mannen ser på meg i et påtatt forsøk på å vise empati, men det fungerer dårlig.
Da han var ferdig med blodprøvetakingene, skjøv han meg ut i gangen, og viste med en pekefinger at jeg skulle komme meg ut den døren jeg kom fra, jeg nikket, og tok farvel med min lille vampyr og gikk ut.

Til min store og gledelige overraskelse var det faktisk plass da jeg kom ut, stolen jeg hadde brukt så mye tid med, og fått et lite forhold til sto der, ledig uten at noen hadde klart å okkupere den. Jeg satte meg ned igjen og plukket opp et magasin. Tara er god lesning synes jeg, et fint innblikk i hvilke trivielle ting kvinner over 40 går igjennom, jeg leser om gode smoothie-oppskrifter, kvinner som er glade i kroppen sin og om symptomer på høyt eller lavt stoffskifte. Men noe er galt da jeg sitter å leser, det er så stille, det eneste jeg kan høre er noen svake host fra mannen med kols ved siden av meg, og en lav samtale fra den andre enden av rommet, det føles ut som om jeg sitter i en kirke. Jeg titter opp fra bladet for modne kvinner og analyserer omgivelsene mine, barnevognen er borte, den store, gamle damen med Doro telefonen har forsvunnet, og alt jeg nå ser er mennesker som sitter spredt med én til to stoler mellom seg og sidemannen, alle i full konsentrasjon med sine egne private sysler. Jeg kjenner jeg savner kvinnen med barnevognen. Hun lyste liksom opp rommet da hun satt der. Svett, sliten og med null interesse av å fortsette livet. Det fikk ihverfall meg til å føle meg bedre. Nå er det ingenting å irritere seg over, ingen underholdning.

Det er ikke ofte jeg er ute blant medmennesker, de få gangene er når jeg er ute og handler mat, eller slik som i dag, når jeg trenger legehjelp. Så det er aldri mye jeg har å fortelle fra min hverdag de gangene jeg treffer kjente, eller møter familie. Så jeg prøver å få med meg det meste av inntrykkene jeg møter på når jeg først er ute. Det er sjelden jeg er ute på byen å drikker meg full, deltar i liksomintellektuelle samtaler med fremmede eller er ute med venner. Men jeg føler allikevel at jeg får et vist innblikk i verden ved å være på slike steder som dette. Det er mye mer ekte og treffe mennesker når de er syke, kjenner jeg, de har ikke på seg de fine klærne de pleier å gå med, har sjelden ordnet seg på håret og kvinnene har ikke brydd seg med å påføre sminke. Folk er folk her på legekontoret, ikke glorifiserte karikaturer av seg selv, det setter jeg enormt pris på.

Døren glir sakte opp og et velkjent fjes dukker opp i døren, det er legen, min lege, doktor Shelley Steen. Hun utaler de vakre ordene jeg har ventet i over en time for å høre, mitt navn. Jeg reiser meg sakte opp passerer mine medmennesker med hode hevet, går høytidelig over rommet som en sportsutøver som nettopp har vunnet i sin gren og skal ta imot gullmedaljen øverst på podiet. Jeg kjenner meg ør og svimmel med tanke på at jeg endelig er fri. Eller så er det på grunn av at kroppen min nå har en ganske alvorlig infeksjon i seg.
Legebesøket er relativt kort. Hun sier at hun hadde fått svar på infeksjonsprøven den den lille blodsugeren hadde tatt av meg tidligere og var ganske overrasket over at jeg faktisk kunne stå oppreist med så høye verdier i kroppen. Jeg takket for hva jeg regnet som et kompliment til min tåleevne, og tok henne i hånden før jeg gikk ut og ble hentet av ambulansepersonell.

Hvordan akseptere sykdom

Av Thomas Hollingsæter

 

Seks år har gått siden jeg ble syk. Jeg har vært definert som syke hele livet, men det var først i 2012 at jeg fikk kjenne sykdommen på kroppen over lengre tid. Nyrene mine hadde begynt på den siste fasen. Legene kalte det for Terminal nyresvikt. Så nå sitter jeg her i grålysningen, omgitt av rot, tomme brusflasker ligger strødd utover gulvet og tre sammenknytte søppelposer ligger ved døren min å venter på å bli fraktet ut i søpla. Det ligger skitten oppvask i kummen, klart til å lage liv og mer lukt. Håret mitt er fult av hvit flass og hver gang jeg tar meg i det, river jeg av lange røde hårstrå. Fingerneglene mine har blitt lange og det samler seg stadig mer sort masse under tuppene. Jeg lukter gammel svette og har ikke kjent følelsen av rent vann på et par uker. Jeg har tent et duftlys ved siden av meg i et forgjeves forsøk på å skjule lukten av min egen kropp. 

Så her ligger jeg tilbakelent i stilen å kan ikke annet enn å mimrer tilbake til tiden hvor nyrene og kroppen min, var en liten bekymring gjemt i underbevisstheten. Da jeg var frisk, da jeg var meg. Det er så lengesiden at jeg har problemer med å huske hvem jeg var den gangen, som om personen som besatte den friske versjonen av meg var en annen mann, og at han som nå hadde fått ansvaret for det som var igjen, var en bister, bitter skikkelse. Ett spøkelse av en personlighet som en gang hadde bragt glede til de rundt ham. Jeg tenker ofte på de, menneskene jeg hadde rundt meg. Venner, familie, alle sammen gode, snille og til å stole på, men jeg skjøv de vekk og ut av livet mitt. Ikke fordi jeg følte meg tvunget til det, men fordi jeg ettersom sykdommen tok større grep, mistet interessen for sosial kontakt og ble blind for hva de betydde for meg. Jeg kunne heller ikke se noen grunn til at jeg skulle ha noen spesiell betydning for dem. For jeg var høy på smertestillende, bortreist fra mitt eget sinn, og egosentrisk i min tankegang.

Da nyrene mine var i form var jeg svært aktiv i fritidsgrupper, omgangskretsen min var relativt stor og jeg hadde mye resurser og energi. Jeg drev med fotball, var bueskytter, speiderleder og drev med flere aktiviteter innenfor det lokale Røde Kors laget. Når jeg nå mimrer tilbake, og ser hvem jeg var kjenner jeg et ubehagelig stikk i magen og jeg blir kvalm. Jeg kan se meg selv i fotballdrakt, jeg kan se meg selv konsentrert holde en bue på strak arm, idet jeg i perfeksjon sikter på målet. Jeg i den grå speideruniformen,  og jeg i det refleks tunge, røde antrekket til Røde Kors gående i skogen på leting etter bortkommende. 
Alle disse versjonene av meg er borte, det er som sagt som et liv en annen person har levd. En film eller tv-serie jeg har sett på tv-skjermen med et halvt øye. Et fjernt minne fra en svunnen tid. Når jeg i dag ser i speilet kan jeg ikke lenger se de tidligere reinkarnasjonene av meg. Alt jeg ser er en hvit, avmagret kropp. Hvis jeg prøver å smile til speilbildet mitt ser det bare unaturlig ut, som om en annen står der med en maske av mitt ansikt, det skremmer meg. Når jeg ser meg selv i speilet, kan jeg kun se en tom, sliten mann. Borte er den middels gode fotballspilleren, borte den selvsikre bueskytteren, den kunnskapsrike speiderlederen, og borte er den betryggende hjelpearbeideren. Alt som er igjen er et skall, hult og gråsvart. Mestringsfølelsen min er komplett borte, forsvunnet i sykdom, tap, og angst, å jeg sitter her alene uten noen jeg kan fortro mine dypeste tanker til, ødelagt, og ensom.

Var alt dette meningen, var dette planen med det hele. Gi meg en søt og behagelig smakebit på det gode livet, for så og få det revet fra meg som en smaksprøve. Som om jeg kom inn i livet i en sporty og ny familiebil, for så å senere finne ut at jeg kun har fått prøvekjøre den, og må nå plutselig begynne å kjøre en gammel, sliten papp-bil fra den tidligere Sovjetunionen.

Jeg føler meg lurt. Robbet for mine medfødte privilegier som menneske. Det er sant at jeg egentlig burde følt meg heldig med tanke på at jeg er født inn i en familie som bryr seg om meg, selv om det ikke er så mange igjen. En familie med stabil økonomi i ett av de rikere vestlige landene. Jeg burde se meg glad for den tiden jeg fikk med de rundt meg, glede meg over opplevelsene jeg har fått med meg på reisen min fra oppveksten. Men nei, meg klarer ikke å se det, selv om det gir logisk mening. Jeg kan overbevise hjernen min om at tankene jeg har viser en hvis rasjonalitet, men jeg føler det ikke. Fordi jeg har nødt til å føle det med hele kroppen, hvis ikke, vil jeg aldri helt bli følelsesmessig overbevist om mitt hell så langt i dette livet.
Jeg er jo heldig, som med min sykdom bor i ett land hvor jeg 24 timer i døgnet har tilgang til noe av det beste medisinske hjelpeapparatet i verden. Jeg burdet se meg heldig som alltid har hatt råd til mat på bordet, butikker ikke langt unna og ferskt, rent vann i springen. Men jeg kan ikke se det som noe positivt. Sykdommen min tar alt av kapasitet, alt av den minimale energien jeg har.

Det at jeg har fått smake på livet som frisk og sunn, har gjort at jeg ikke kan verdsette livet jeg har nå. Hva om jeg alltid hadde hatt den helsen jeg sliter med, blitt født apatisk og trøtt. Kanskje jeg hadde taklet sykdommen bedre. Hva om jeg aldri hadde kjent meg bekymringsfri, hva om jeg hadde vært gledelig ignorant over hvor lett en hverdag kan se ut for noen. Hadde jeg vært et lykkeligere menneske?. Hadde jeg nå vært ute med personer jeg aldri har hatt muligheten til å møte, gjort noe spennende, kanskje givende. Isteden for å sitte her i tussmørket å skrive ned mine depressive selvmedlidende tanker. Kanskje jeg hadde hatt en jobb å gå til, et menneske jeg kunne lempe mine ubetydelige usikkerheter og laster til. Kanskje jeg kunne fungert som et sikkerlig menneske.
Hva om jeg hadde hatt barn, kanskje stiftet en familie med noen jeg er glad i. Kanskje jeg, så snart skolen var ferdig, hadde bestilt billetter så jeg og min lille familie kunne dratt til et land i det sydlige Europa.

Men det nytter ikke å sitter her å tenke på alt som kunne vært. Alle dagene hvor jeg ikke nødvendigvis hadde vært i form, men taklet kroppen min bedre. Kanskje jeg kunne levd et liv vært å leve. De som bryr seg om meg forteller meg at jeg skal komme meg ut å nyte verden. Kanskje ikke begynne med verden, men en tur i parken hadde vært en god start. Allikevel sitter jeg her å tenker de verste tanker om fremtiden. Jeg tenker ut en delplan om hvordan jeg kan skaffe meg de tingene jeg vil ha her i livet, men det stopper abrupt opp med med første spørsmålet. Hvordan finne noen å være glad i?
For det største og mest grunnleggende problemet mitt er at jeg ikke har noen å nyte verden med. Fordi jeg er nok ikke skapt for å være alene. Det er det få av oss som er. Det ligger i vår genetiske kode å finne en parter, produsere avkom å nyte livet sammen, hånd i hånd.

Jeg er selvsagt for ung å tenke katastrofetanker om at jeg aldri finner meg noen. Med bare 25 år under belte har jeg nok av tid til å finne meg en partner. Mine reproduktive organer, hvis de funker, har lang levetid. Det betyr at jeg har relativt god tid til å finne en partner og få drømmene mine om min egen familie oppfylt. Hvis det ikke går kan jeg jo alltids adoptere, og det er en fin baktanke.

De eldre i min familie sier at jeg er så ung, og at jeg har god tid til å finne ut hva jeg skal bruke livet mitt på. Men det de ikke forstår er at livet bare fortsetter, uansett hva de sier. Det har gått seks år siden de sa dette til meg første gangen, seks år. Jeg tror ikke de vet hvor lang tid det er, seks år er cirka syv til åtte prosent av et gjennomsnittlig menneskeliv. Det er tid jeg aldri får tilbake. Tid som jeg vil se tilbake på med blandende følelser, og tid jeg kunne brukt til noe produktivt, hadde jeg vært et funksjonelt menneske. Det virker som om årene til de eldre bare har kokt sammen til en massiv suppe, men for meg som lever i det rottereset som er dagens samfunn, kan jeg ikke tenke på at jeg mest sannsynlig har 50 til 60 år på å leve livet mitt. Det er ikke så lenge til jeg er 30 år, og etter det, ikke lenge til jeg når 40. Så 45, og da begynner kroppen virkelig å jobbe mot meg.

Men jeg vet ikke, jeg aner ikke hva som kommer, og det er kanskje greit. Kanskje jeg i morgen finner stor og tung kasse fylt gull rett ved siden av en boks merket "kuren for all sykdom". Kanskje jeg blir påkjørt av en hastig rød buss, kjørt av en sliten overarbeidet ansatt hos Ruter. Men det som er mest sannsynlig skjer, er at jeg sover til klokken har passert tre på ettermiddagen, står opp, og drar meg selv ut på badet. Kler meg, uten å dusje for så å tusle en tur på butikken for å kjøre brus og snus.

Hvorfor skriver jeg dette. Er det muligens et desperat og ynkelig forsøk på å få litt medfølelse i hverdagen? Eller kanskje jeg skriver dette for å kanskje forstå min situasjon litt bedre, skrive ned mine nevnte smerter å piner på papiret, så jeg har det svart på hvit hva jeg føler til en hver tid. Et manuskript jeg kan gå tilbake til å lese om jeg har vokst de siste årene, eller om jeg bare har blitt verre.

Uansett hva jeg prøver på, så tenker jeg at jeg ihverfall gjør noe annerledes, noe uten om min karakter. Jeg bruker hode mitt for en gangs skyld. Jeg ligger ikke dovent i sengen min, med en varm datamaskin på fanget mens jeg ser på dårlige tv-serier. Kanskje jeg endelig har funnet noe som jeg kan gjøre med det svært begrensede energinivået jeg har.

Jeg vil gjerne ha tilbake min gamle helse og kropp, men jeg vet at jeg ikke får det. Jeg begynner endelig å forstå at jeg aldri kommer til å finne tilbake til den jeg var. Det er kanskje greit det også. Er det greit å se seg selv som syk, sliten og gi seg hen til sykdommen isteden for å gjemme seg for den. Leve i frykt for sykehusinnleggelser, sprøyter og blodprøver, og bare akseptere det. Være innforstått med at jeg, Thomas er et sykt menneske, og at jeg må begrense mine aktiviteter i henhold til min egen kropp. Kanskje jeg vil være lykkeligere hvis jeg kan overbevise meg selv om at det ikke er noe poeng i å ha store drømmer. Være tilfreds med livet jeg har, slutte å se tilbake på gamle seiere. Legge den gamle meg, død i underbevisstheten. Fortsette med å tenke at det var en annen person som løp rundt i en sterkere, friske kropp fra 1992 til 2012, og at jeg tok innbo i skrotten som var igjen. At jeg grep stafettpinnen, bevegde meg videre, og begynte på stadig mer avslappende runder rundt solen.

Livet med dialyse

Av Thomas Hollingsæter.

 

Jeg satte meg inn i den mørke taxien utenfor leiligheten min. Det er tidlig på morgenen og klokken er rund åtte. Solen skinner vakkert, og det lukter nyklippet gress og sommer fra parken som ligger bak blokka jeg bor i. Jeg gruer meg til å sitte inne hele dagen, jeg er sliten å kjenner at jeg mye heller ville vært ute i parken å lest en bok enn å dra dit jeg skal. Taxisjåføren spør meg hyggelig, nesten glad hvor jeg ville dra. Jeg skulle gjerne svart at jeg hadde tenkt meg til flyplassen, og brukt turen min dit på å fortelle han hvor jeg skulle reise på ferie og hvilke aktiviteter jeg hadde tenkt å gjennomføre når jeg kom dit. Men, jeg tar meg i det og svarer at jeg ville bli fraktet til Ullevål sykehus. Det er ofte ganske slitsomt å ta en taxi til sykehuset. Spesielt hvis sjåføren du reiser med er av den pratsomme sorten. Etter to minutter med trykkende stillhet, spør han meg om jeg er syk og hva jeg skal på sykehuset denne dagen. Hyggelig som jeg er gir jeg han informasjonen om at ja, jeg er syk og jeg skal til dialyse i dag. Resten av turen bruker jeg og forklare begrepet dialyse til denne mannen.

Jeg betaler taxien og stiger ut av den sorte Mercedes-en. Sykehuset ruver over meg som en streng autoritær figur. Jeg føler meg ekstremt liten og ubetydelig her jeg står i møte med det norske helsevesenet.  Jeg vinker ett litt usikkert farvel til sjåføren som hadde bragt meg hit, og lukket døren. Jeg gikk inn i foajéen og den varme, stille luften slo meg i ansiktet så jeg måtte stoppe opp i noen øyeblikk. Jeg kjente at neseborene min fyltes med lukten av gamle mennesker og urin. Frokosten jeg hadde spist en time i forveien begynte å bevege seg sakte oppover i retning munnen min fra sitt tilholdssted i magesekken, men jeg klarte å stoppe det.

Heisen til tredje etasje var treg, og den luktet enda verre en foajéen og jeg lurte på om noen faktisk hadde gjort fra seg her inne. Heldigvis kom jeg meg kjapt ut av heisen, og jeg var lykkelig over at jeg slapp å være med lengre oppover i etasjene. Men en ny lukt slo meg, enda verre en den sistnevnte, lukten av sterile ting, sprit, rene laken og sykehus fikk hodet mitt til å koke. Alle vonde minner kom på en gang der jeg sto. Flashbacks av en ukjent styrke overrumplet meg, alle mine tap og traumer viste seg foran øynene mine som en bildesekvens, og jeg kunne plutselig ikke bevege meg. Jeg holdt meg fast til veggen med den ene hånden i et forsøk på å roe meg, og etter noen sekunder gikk det over. Men minnene fortsatte å surre i bakhodet, litt fjernere men jeg klarte å komme meg videre.

Jeg setter meg i stolen jeg har fått utdelt for dagen og lener ryggen forsiktig bakover, men ryggen er stiv og lite lysten på å sitte over lengre tid. Sykepleiere, alltid to, kommer inn. De begynner å gjøre meg klar til dialysen. Først tar de av meg t-skjorten jeg har på, for så å begynne å koble halspulsåren min til den massive hvite maskinen ved siden av meg. De er helt oppe i ansiktet mitt når de holder på, og lukten av sprit, og rene sykepleieuniformer blir enda sterkere, og mer klinisk. Jeg lukker øyene mine og føler meg som en fange i Amerika klar til å bli henrettet av en dødelig injeksjon. Pleierne er alvorlige i blikket, monotone i bevegelsene, og veksler kun ord med hverandre. Mens jeg blir glemt som menneske her jeg sitter. Da de er ferdige forlater de rommet og lar meg sitte alene igjen med fremmede personer i samme situasjon som meg, å jeg blir svært ukomfortabel, redd og var mot alle lyder.

Jeg stirrer tomt foran meg, jeg prøver å lese, men hodepinen er for voldsom. Jeg så på slangen som er tilkoblet halspulsåren min. Ut av den siver det konstant rødt blod. Det går videre til en enorm maskin ved siden av meg som uler og lager lyd, så det er vanskelig å konsentrere seg.
Det er så kjedelig å bare sitte her, stille å se i veggen. Tre timer fire ganger i uken, hver uke. Men det er nødvendig, og det er det viktig å ha i tankene når jeg sitter her, ingen ville sittet her om ikke det var livsnødvendig. Omgitt av syke mennesker, alle i kliniske lenestoler med store maskiner som utgjør mesteparten av dekorert den store salen jeg sitter i. Avdelingen består av gamle mennesker som venter på en anonym donor, men det er også narkomane og alkoholikere her, som har ofret organene sine til rusen og til spriten. Disse blir ikke satt på transplantasjonslisten med mindre de gir opp higen etter rus. De sitter å hoster og harker mens de ser på kornete tv-skjermer som kun viser NRK.

Jeg føler meg så ensom blant de mange andre som er her. Jeg er definitivt den yngste her. Mest sannsynlig er det 20 år mellom meg og neste mann på listen, det plager meg enormt. Vet ikke helt hvorfor det plager meg, men jeg føler på at jeg ikke kjenner igjen min plass her inne, eller hos noen andre av de syke. Jeg føler meg svak og alene.

Jeg vet ikke når jeg kan få ny nyre men jeg håper det blir snart, fordi jeg klarer ikke å sitte her lengre. Jeg klarer ikke å gå hit fire ganger i uken og gjennomgå det samme hver gang. Det blir bare verre og verre etter som tiden går.
Jeg hadde komplisert hjerne-operasjon for litt under én måned siden, å etter det begynte jeg å få hodepine når jeg fikk dialyse. Problemet fortsetter og jeg har så mye smertestillende og beroligende i kroppen at jeg nesten ikke klarer å fokusere på ordene boken jeg holder i hånden prøver å vise meg. Hodepinen er så vond og det kjennes ut som om hjernen min skal presse seg ut av det høyre øye mitt. Det er ikke det eneste. Angsten min begynner å boble til overflaten å jeg føler jeg taper mer og mer kontroll over kroppen min. Jeg skjelver og klarer ikke ordlegge meg ordentlig lengre.
Faens dialyse, helvetes dialyse tenker jeg, kan det ikke bare være over snart. Kan jeg ikke bare slippe tak. Jeg føler at livet ikke er hvert den smerten jeg går igjennom. Jeg lever ikke lengre, jeg kun eksisterer. Jeg føler meg som en ubrukelig gjenstand her jeg sitter, som hele tiden må lades opp men aldri fungerer. Men kreftene som holder meg i livet er større en kreftene som jobber mot meg, og jeg er glad for det.
Kunne jeg ikke bare sluppet dialysen, gått hjem, sittet foran datamaskinen til det var over, og sluppet livet. Men jeg vill ikke dø. Jeg trenger dialyse, hvis ikke jeg hadde fått det hadde jeg ikke vært i live. Kroppen min ville sakte men sikkert samlet opp giftstoffer, bredt seg overalt i kroppen til jeg til slutt ville fått flere infeksjoner enn jeg kunne noen gang hadde hatt muligheten til å telle. Så, langsomt ville jeg forsvunnet inn i dødsriket. Det ville vært en smertefull død, og alt for tidlig. Det ville jeg ikke ha.

Det å være nyresyk er overhode ikke lett, men det finne verre skjebner det ute som ikke har de mulighetene jeg har. Jeg føler på en skyldfølelse over at jeg tydeligvis er den eneste her inne som lager bråk. Jeg ligger og syter, klager høylytt over min forferdelige skjebne mens jeg får utilpasse blikk fra mine medpasienter. Hvorfor kan jeg ikke bare sette meg tilbake i stolen. Kjenne på smerten, føle den tar over kroppen og ikke gi etter for trangen til å skrike mine piner ut til hele verden. Kan jeg ikke bare se meg som et heldig menneske som har mulighetene foran seg her i livet. Men jeg klarer ikke å se lengre en min egen nese akkurat nå. Jeg sitter å tenker at jeg heller ville vært frisk, uten penger og bodd i ett fattig land heller enn å sitte her og pines annenhver dag.

Jeg setter meg tilbake for å prøve å slappe av men jeg kjenner at det begynner, kroppen min skjelver sterkere for hvert minutt, blodet bobler, hodet verker. Jeg vil bare hjem, ut, kjenne frisk luft for å bekrefte at jeg lever. Men det er umulig, for nå er jeg koblet til dialysemaskinen min, som en hund til en lyktestolpe. Jeg kan ikke bevege meg, nesten ikke endre posisjon her jeg sitter, lenket fast med en fysisk og en psykisk binding.
Ingen underholdning i hele verden kan redde meg nå. Jeg er for øyeblikket, å til dialysen er ferdig fult og helt fokusert på smertene jeg har, på angsten. Den brer seg over meg og jeg har mistet helt kontroll over min egen sjel. Jeg er nå en helt annen person, jeg ligger å fråder,  jamrer ut min ukontrollerbare smerte. Skriker ut at jeg vil ut, komme meg vekk, stikke av, ende alt. Jeg fekter vilt rundt meg i et forsøk på å få alle vekk. Hånden min nærmer seg faretruende halspullsåren min der plastlangen som forsyner dialysemaskinen med blod er festet. Jeg lukker grepet mitt rundt den tykke plasttuben og begynner å dra. Jeg kjenner at slangen begynner å gi etter, men sykepleieren er på plass med en gang, flere kommer til og jeg kan kun se hvite plagg da de holder meg nede i et febrilsk forsøk på å forhindre min egen ødeleggelse. Etter en liten stund med mer basketak kommer en av pleierne mine med mer av den hvite beroligende vesken, setter den sakte inn i blodårene mine og alt blir svart.

Det er deilig å ligge på sykehus

Av Thomas Hollingsæter

"Det er deilig å ligge på sykehus", hørte jeg en knitrende, skrapende stemme si fra andre siden av den bærbare skilleveggen som delte oss fra hverandre på klaustrofobiske hvite rommet.

 "Hvordan da", svarte jeg tilbake, forundret over mannen som tydeligvis hadde det svært behagelig der han lå i sengen sin. Han kremtet høylytt for å klarne den gamle stemmen.

Eller så var det bare de aldrene lungene som var i ferd med å gi opp, ikke vet jeg.

"Ingen bekymringer", sa han og stønnet lettet ut, mens jeg samtidig hørte metallsengen skrike i det han trolig satte seg mer opp i den, ventende en givende samtale.

Bekymringer, tenkte jeg. Jeg hadde ikke annet enn bekymringer, der jeg lå nyoperert med flere slanger inn i kroppen en hva jeg kunne telle. Jeg hadde ikke noen fremtid, jeg lå her urørlig uten vilje, styrke eller mot til å komme meg opp av sengen. Mitt liv etter hva jeg regnet med var over, kirurgene hadde etter min mening maltraktert kroppen min og gjort den stygg og u-attraktiv for et hvert menneske. Hvordan kunne han si noe sånt, hvordan kunne han ligge på et sykehus, syk, uten bekymringer. Jeg ble litt irritert over holdningen hans, jeg hadde lyst til å skrike ut at jeg hadde det ekstremt smertefullt, og at hvis han ikke hadde noen bekymringer, så skulle han faen meg få noen av mine. Men alt jeg klarte å få til var et nesten uhørlig "Ja vel".

Han reiste seg mer opp i sengen, og jeg hørte den metalliske summingen i det han brukte den tilhørende fjernkontrollen til å heve sengeryggen litt til.

"De søte sykesøstrene er jo så snille og pene", kom det i en bråkjekk tone fra gamlingen, han hostet litt til.

Jeg har ikke noe i mot å snakke med fremmede på sykehus generelt, man kan fort ende opp i gode, trøstende samtaler med interessante mennesker. Men jeg viste allerede før samtalen hadde kommet i gang, at jeg ikke var spesielt interessert i å fortsette en lite smakfull konversasjon med en aldrene herremann. Men en av mine dårlige egenskaper er at jeg aldri har lært meg hvordan jeg kan avslutte en samtale på en hyggelig måte. Så jeg prøvde å være så lite engasjerende i tonen som overhode mulig mens jeg sa, himlende med øynene, "Jaha". Så uten noen stor forvarsel begynte han å legge ut om livet sitt, som om jeg hadde åpnet en kran og kunne ikke stoppe å breie ut om livet sitt, hvor han kom fra, hvor han skulle og hva han hadde gjort. Han forklarte at han hadde jobbet store deler av livet på sjøen, og nå hadde han endelig blitt pensjonist og følte det var på tide å slappe av. Jeg lå så stille som mulig, mens jeg desperat trykket på morfinpumpen som var tilkoblet armen min, for å slippe å høre mer. Men til ingen nytte. Så jeg la meg motløs tilbake i sengen, ventende på å høre mer av de fantastiske beskrivelsene fra denne mannen om hvordan han hadde det så utrolig bra på sykehus.

Han fortsatte med å si at testikkelkreft var det beste som hadde skjedd han, fordi han fikk så mye oppmerksomhet på grunn av det. "Jeg har sette mer av barnebarna mine enn noen gang", jeg kunne nesten høre at han smilte fra øre til øre da han sa det. Jeg hadde sett disse barnebarna for noen dager siden, og i kjent stil hadde jeg latt som jeg sov hele tiden de befant seg i rommet.

Han var ikke vant til å få så mye oppmerksomhet forklarte han. Siden han hadde brukt mesteparten av livet sitt på sjøen så hadde han for det meste måttet klare seg selv. Han jobbet mest om nettene som maskinist på en stor lastebåt, sa han stolt i et forsøk på å imponere meg med dette store maskineriet, og hadde derfor liten kontakt med andre mennesker. Men det verste, fortsatte han med å si, var at han når han kom hjem fra sine lange turer ute på havet, måtte han  begynne å fikse ting hjemme, "ta vare på huset", som han sa så pent. Som om huset var et familiemedlem i seg selv, som måtte få like stor oppmerksomhet som resten av husholdningen. Jeg kunne høre på stemmen hans at  var irritert over at han ikke fikk tid til å kjenne på følelsen av fri da han kom hjem fra båten. "Men nå er det ingenting igjen å gjøre, her skal jeg bli".

Han ble plutselig litt dyster i tonen og jeg kjente at det la seg et slør av alvor i rommet. Skulle denne mannen snart dø?

Det begynte å gi mening. De hyppige besøkene fra perifer familie, blomstene som ble båret inn på rommet hans, og den konstante oppmerksomheten han fikk fra sykepleierne døgnet rundt. Bekymringene mine forsvant med en gang jeg kom frem til tyngden av sidemannens situasjon. Å at min tullete, barnslige klaging var ubetydelig i sammenheng med hans møte med slutten.

Det var da det slo meg at jeg faktisk hørte etter med interesse, å at historien hans og den underliggende frustrasjonen til denne mannen var ganske givende å høre på. Selv om jeg følte at jeg mislikte ham litt på grunn av hans smårasistiske kommentarer i ny og ne, i tillegg til at han måtte påpeke at sykepleierne var pene, så var det noe mer som lå bak dette. Han var ikke slibrig og ekkel som jeg trodde allikevel.

Kunne et menneske ha flere dimensjoner, lå jeg å stusset på. Det virket som om dette gamle mennesket i sengen ved siden av meg ikke var ond, eller mente noe vondt i det hele tatt med det han sa. Ignorant ja, men følelsesløs var han ikke. Hvordan han virket så glad over å se familien sin, hvordan han fortalte med stor entusiasme over barnebarna sine og hva de drev med. Jeg følte en liten flom av skyldfølelse komme over meg da jeg tenkte på hvordan jeg hadde dømt han ut ifra noen få kommentarer jeg hadde overhørt.

Mens han lå og fortalte videre over livet sitt, forsto jeg at dette var en mann som hadde levd livet sitt og at det var helt greit at han nå fikk slappet av. Her var det en mann, tenkte jeg videre, som ikke hadde noe i mot å ha terminal kreft så lenge han fikk litt ekstra kjærlighet mot slutten. At det å få sett mer av familien betød så uendelig mye mer for han enn det å leve lengre. Det at han var syk gjorde ham ingenting, selv ikke smerten han skulle få føle på når kreften etterhvert ville spre seg som grener til andre organer. Kreften ville gi han en god slutt på livet, han slapp å bli glemt, alene på ett sykehjem. Han skulle dø før alderdommen tok ham, men han skulle dø med dem han elsket rundt jeg. Dem han hadde jobbet så hardt for at skulle få det bra, grunnen til at han jobbet med huset sitt da han kom hjem fra jobben og ikke satt seg ned med en øl ble apatisk, som kunne vært tilfellet.

Jeg har alltid hatt en dårlig følelse når det kommer til døden og livets abrupte slutt. Det var noe nobelt med familiefaren som snakket til meg, det at han så seg selv som en del av et større bilde. Han visste at tiden hans på jorden var over, hvilken vits var det å kjempe mer når han viste at han ville få det bedre slik, ville få det bedre ved å akseptere sin skjebne. Heller gjøre det til en god avgang for dem som blir igjen, som skal sørge, gråte over et tapt familiemedlem.

Det blir nok en fin begravelse, bilder av sortkledde mennesker med flotte blomster i en kirke gikk igjennom hodet mitt. Bilder av kjente og kjære samlet for å hedre denne mannen, holde taler om hans liv og til slutt fylle kirken med sang i det han forlot rommet i en flott hvit kiste, løftet i skulderhøyde av de nærmeste til hans siste hvilested. Han hadde ikke mer å bekymre seg over, fordi det var så liten tid igjen at det ikke lå noe å ventet han i fremtiden. Bare mørket, eller himmelen.

Jeg kjente morfinen begynne å strømme sakte igjennom blodårene mine, brystet mitt knøt seg i det musklene fikk en reaksjon og jeg fikk vanskeligheter med å puste, noe som er vanlig. Øynene mine begynte å bli tyngre jo mer trøtt jeg ble. Injeksjonen kom som akkurat som bestilt fra den lille grå smertepumpen jeg hadde hengende ved siden av meg, men jeg ville ikke sove nå. Jeg ville høre mer av hva denne døende mannen hadde å si, jeg ville lære mer av hans visdom om livet, om hvordan han jobbet for at de han var glad i rundt ham skulle ha det så bra som overhode mulig.

Jeg fikk ikke med meg mer av setningene hans, jeg gled inn i søvnen.

Da jeg våknet senere i de tidlige nattetimene var skilleveggen borte og det var en tom plass ved siden av meg. Jeg dro i den røde snoren som hang over sengen min for å tilkalle en sykepleier. Da hun kom inn og spurte hva jeg lurte på, spurte jeg hva som hadde skjedd med romkameraten min. Sykepleieren sto der med kun lyset fra den nesten ubrukelige lommelykten sin som eneste lyskilde å sa at han hadde blitt flyttet til enerom fordi han hadde blitt så dårlig.

Jeg så ham aldri igjen, men da jeg begynte å komme meg å jeg klarte å bevege meg med litt assistanse fra en rullator, kunne jeg se familien hans tusle sørgmodig i de trange korridorene, med stadig finere blomster og dyrere sjokolade.

Jeg fikk ikke tatt farvel med min romkamerat, jeg var på vei inn på rommet hans flere ganger, men jeg klarte ikke å gå inn. Hva skulle jeg si, skulle jeg spørre hvordan det gikk med ham. Var det min plass i det hele tatt å trenge meg inn på noens siste dager. Jeg som utenforstående, ung og uerfaren i møte med døden. Nei, tenkte jeg, han skulle få slippe det. Da jeg var frisk nok til å reise hjem og ble kjørt ut av avdelingen i en rullestol, optimistisk og med ny livslyst så jeg familien hans sitte i venteområdet ved resepsjonen; flere enn noen gang.

Strandet i Sande kommune (en novelle)

Av Thomas Hollingsæter

Da jeg sto opp den morgenen i Horten hadde jeg planer om å reise hjem til hybelen min i Oslo. Jeg sto relativt tidlig opp til meg å være, cirka klokken ti, pakket sammen det jeg hadde i den brune reisevesken min. For så å kjappe meg ut døren uten frokost, kun med minnene om gårsdagens middag til å fylle magen min. Jeg gikk bort til busstoppet og ventet på bussen som skulle ta meg til Tønsberg, der jeg skulle ta toget videre til Oslo og hjem. Jeg gledet meg til å komme meg hjem, til datamaskinen min, til skrivingen. Jeg tenkte at jeg ville få litt tid når jeg kom frem til å fortsette på noen tekster jeg hadde begynt på. Reisen til Oslo er ganske kort, så jeg var sikker på at jeg ville ha energi til å gjøre noe produktivt når jeg kom når jeg kom frem til hybelen min. Optimismen og tålmodigheten min skulle det vise seg bli testet denne dagen.

Jeg er rød i håret og ganske blek, så varme er noe av det jeg takler minst. Det var ekstremt varmt til mai å være og gradestokken lå langt opp på 20 tallet. Jeg hadde tatt på meg skinnjakka da jeg dro til Horten fredagen før, da var det nemlig kaldt så jeg tenkte jeg trengte litt ekstra bekledning. Da jeg sto på busstoppet angret jeg. Fordi jeg hadde pakket reisevesken såpass full av dikkedarer, helt til det punktet at glidelåsen hadde vanskeligheter med å få lukket jeg. Så prosjektet med å få plass til en stor, brun skinnjakke i vesken var allerede skrinlagt før jeg hadde begynt. Så jeg beholdt den på. Jeg kjente huden på armene mine begynte å bli glatt i heten å bussen kunne ikke komme kjapt nok. Da bussen endelig kom, gikk jeg inn, betalte billett får så å sette meg. Jeg hadde litt dårlig tid fra før, så pulsen var en smule høyere en normalt. Tanken på å vente en time i Tønsberg på neste tog var så forkastelig at jeg fortrengte den med én gang i underbevisstheten. Men bussturen gikk knirkefritt, det var lite trafikk og få som skulle av og på bussen. Så jeg rakk frem til Tønsberg med 20 minutter til overs før toget gikk. Jeg gikk straks inn på Narvesen som lå på togstasjonen, kjøpte meg dagens avis og en brus og satte meg ute i skyggen for å vente. Jeg fikk tid til å lese ett par artikler før toget kom, jeg gikk på og fant meg et sete med vindusplass, jeg liker å se ut når jeg reiser. Det gir meg litt mer underholdning én hvis man kun skal sitte å stirre i gulvet å telle minutter. Toget begynte å gå snegle ut fra stasjonen og sakte øke farten. Jeg satt og vekslet med å lese avisen min, se ut av vinduet og tyvlytte til samtalene som foregikk rundt meg. Det er interessant å høre fremmede når de snakker. Høre om andres liv, om deres problemer. Jeg sitter selvfølgelig å dikter opp bitene jeg ikke helt får klarhet i, men det er en morsom øvelse. Toget hadde kommet seg til Sande, stoppet før Drammen. Jeg våknet som av en dyp transe i det jeg skjønte at vi hadde stått her litt lenge. Ventet vi på et passerende tog, tenkte jeg for meg selv. Det hender jo stadig vekk at man blir noen minutter lengre på togstasjonen i påvente av at toget mot Larvik skal fyke forbi. Men da kom det en beskjed på høyttaleren.

Jeg skulle til Oslo, og mellom Sande der toget stoppet, og Oslo, lå Drammen. Stemmen over den sprakende høyttaleren sa til oss, passasjerene at de hadde problemer i Drammen, og at de ikke kunne frakte oss videre med dette toget, ordet ?alternativ transport? ble nevnt. Så ut måtte vi, passasjerene til Oslo lufthavn Gardermoen skulle få prioritet sa konduktøren. Fint for de tenkte jeg, jeg skulle bare til Oslo å var derfor ikke prioritert. Jeg reiste meg opp fra transen min, litt stiv i bena etter å ha sittet så mye, gikk av det behagelig tempererte toget og ut i den stekende solen. Jeg fulgte etter massen av mennesker, lydig som en programmert maur i det de langsomt men sikkert bevegde seg opp fra perrongen til bussholdeplassen som lå noen trappeavsatser over oss. Da jeg kom opp satte jeg meg ned på det fuktige gresset vedsiden av der bussene stoppet. Jeg hadde egentlig ikke særlig lyst til å bli våt i baken, men det var jo varmt, så jeg kunne trenge litt fuktighet bak. Pluss at det var ingen andre steder å sette seg. Jeg hadde kommet meg relativt sent av toget og de andre passasjerene hadde kommet meg i forkjøpet å tatt alt som var av gode sitteplasser. Rundt meg kunne jeg se mange forskjellige reisende, folk som tok toget i samme hensikt som meg, for å komme seg hjem. Folk i ferieklær drassende på store, tunge kofferter med barn på slep, og menn som var grå i håret med nystrøkede skjorter holdene sorte lærvesker med viktige papirer og datamaskiner. De to sistnevnte gruppene bevegde seg nå truende mot konduktøren som nå sto alene som autoritær på plassen.  Å jeg kunne ikke hjelpe for å smile litt i det jeg så en herremann i dress, i pene nypussede sko og nevnte sorte lærveske bane seg vei igjennom folkemassen mot den stakkars konduktøren. Da han hadde kommet frem sto han å kjeftet, han var et viktig menneske, forklarte mannen i dress og flyet som skulle frakte han, (mest sannsynlig til et sted med enda viktigere mennesker) måtte han rekke. Konduktøren sto der å tok det helt med ro og forklarte denne viktige mannen at det var lite han kunne gjøre med saken. Imponerende tenkte jeg, hadde det vært meg, ville jeg mest sannsynlig begynt å gråte eller uten skam kjeftet tilbake med samme tone, men konduktøren forholdt seg rolig. Han hevet stemmet for å snakke til publikum rundt seg og forklarte at kollegaene hans i Oslo jobbet med å få tak i busser og taxier til oss, slik at vi kunne fortsette vår reise.

Det gikk litt mer tid, jeg hadde nå lest avisen min ferdig for det som var av interesse og ble litt forarget da avisen verken inneholdt Sudoku eller kryssord. Så jeg satt meg ned med skriveblokken min, begynte sakte men sikkert og fortsette på et deprimerende dikt om døden, men jeg fant liksom ikke helt stemningen. Dagen var jo av det fantastiske slaget, så jeg fikk ikke dratt meg selv langt nok ned, jeg klarte ikke å være i det mentale mørke så lenge av gangen. Så jeg begynte å skrive på noe annet, noe litt mer optimistisk. En historie om et land, langt borte i sted og tid, med modige krigere og vakre guder og gudinner. Da jeg hadde skrevet et par sider med nonsens, så jeg konduktøren igjen blåse seg opp til dobbel størrelse for å snakke med oss. Vi, passasjerene reiste oss halvveis opp for å høre, klare til å løpe om vi skulle få beskjed om det. Desperate var vi, sultene, tørste mange av oss. Mannen i NSB-uniformen sa til oss at vi måtte vente enda en halvtime før det skjedde noe. Men at menneskene som skulle videre med fly snart skulle få taxi. Det var da det kom én enslig taxi kjørene ned til oss. Folkene med koffertene og de sorte lærveskene stormet til taxien, som om dette var Sudan og det kom en FN-konvoi med ris til den sultende befolkningen. Mine medpassasjerer så ut som én sulten ulveflokk, flott koreografert var taxisjåføren blitt omringet. Det virket nesten som om de freste til han om å få bli med. Tankene mine fløy med en gang til filmen Titanic, å jeg så for meg taxien som den siste livbåten til å forlate det store cruiseskipet. Jeg ventet bare på at et besetningsmedlem fra toget skulle dra frem en revolver å skyte vilt i luften, sløse med patroner for å roe ned den stadige mer irritable massen av folk. Etter mye mekling mellom tog-konduktøren og taxisjåføren kom de frem til en løsning, det viste seg, etter hva jeg overhørte at det var en familie på fem som skulle få plassen, da de allerede litt forsinket til flyet fra før. Så de satte seg inn i taxien, bilen rygget og forsvant av synet. Igjen sto vi der uten noen mulighet for å komme oss vekk, strandet i en liten kommune. Så vi satt der og ventet i enda én halvtime, jeg hadde gått tilbake til skrivemodus og hadde forsvunnet fra relativ tid og var ganske fornøyd med å sitte ute litt. Da, endelig kom det en stor hvis buss kjørene inn mot oss. Hvordan skulle vi få plass der, tenkte jeg. Men dette var en buss for de prioriterte passasjerene. Den skulle kjøre rett av gårde til Gardermoen, ingen stopp på veien. Men til min store fryd så jeg at klokken begynte å nærme seg faretruende rushtid, så jeg tenkte for meg selv med et lite smil formende rundt munnen min at dette ville bli en dag disse menneskene kom til å huske lenge. Jeg så for meg samtalene de skulle ha etter de muligens mistet flyet sitt, om hvor dårlig tog-nettet i Norge er, jeg så for meg sinte blogginnlegg og oppgitte pårørende. Turistene og de businessreisende løp det de kunne, noen av de reiste seg så fort at de med én gang dumpet ned på plassen igjen av mangel på vann som førte til lavt blodtrykk, mens jeg satt rolig med det skjeve smilet mitt å så på hele kakofonien utfolde seg foran meg. Menneskene begynte å kaste seg på bussen, én etter én presset de seg inn på bussen. Bussjåføren og konduktøren begge menn med veldig lite hår sto nå å rev seg i det. Ikke rart tenkte jeg, den jobben kan være like stressende som å være statsminister eller president. Det kunne godt hende at de to mennene var i midten var trettiårene og ikke femtiårene som det så ut som. Da alle som skulle til Gardermoen hadde kommet seg på bussen og satt seg ned, lagt bagasjen i rommene som var tildelt slike ting under bussen og det endelig ble ro, fikk konduktøren en telefon. Da han tok den, hørte jeg han si at han nå hadde fått passasjerene med prioritet på bussen og han bare ventet på et signal fra sjefene sine for å sende de videre. Det så ut som han mottok et svar, å da han hadde fått med seg beskjeden fra folkene i Oslo, sukket han. Han tok farvel til sine kollegier, snudde seg i motsatt retning av oss, også brått mistet han det, det kom en banneregle så høy og så fæl at jeg ikke kan gjengi den her. Sammen sto vi alle å stirret sjokkert på mannen i uniformen. Så snudde han seg mot oss, og fortalte oss at siden det hadde gått så lenge og vi hadde ventet i så utrolig lang tid, hadde NSB i mellomtiden klart å fikse problemene i Drammen og at vi stille og rolig kunne bevege oss ned igjen til toget som nå sto og ventet, klar for avgang.

Det kom et enormt sukk av fortvilelse igjennom folkemengden på den ellers forlatte bussholdeplassen. Jeg gav fra meg en liten, ukontrollert latter og kunne se folk stirre rart, fortumlet på meg, som om jeg ikke tok noe av dette seriøst. Jeg tok vesken min, reiste meg opp og fulgte en litt mer deprimert gjeng med mennesker tilbake til toget. Passasjerene som nå satt komfortabelt på bussen måtte av, hente bagasjen sin, og sette seg på toget igjen i den visshet om at de nå ble enda mer forsinket. Da jeg hadde satt meg på toget, gikk reisen knirkefritt. Jeg skrev videre på historien jeg begynte med på bussholdeplassen og forsvant inn i en ny transe. Men jeg merket lengre stoppet i Sande på kroppen, jeg kjente benene mine gnage og musklene mine var blitt møre. Jeg var sliten, og alt jeg egentlig lengtet etter var sengen min. Jeg var så sliten at jeg ikke helt fikk med meg resten av reisen, det er litt tåkete. Jeg husker vagt at jeg gikk i av toget i Oslo, tok jeg bussen hjem. Låste meg inn døren, fant hybelen min rotete, mørk og stille. Jeg så at jeg ikke hadde lagt på nytt sengetøy, men jeg hadde ikke mulighet til å gjøre noe med det nå, jeg var for trøtt. Jeg slapp reisevesken min og den landet tungt på gulvet, så jeg tok av meg den svette skinnjakken, sparket av meg skoene og ramlet ned i sengen min, jeg sovnet momentant. To og en halv time forsinket.

My Thoughts, no more (dikt)

Først en Advarsel.

Før dere leser dette, må jeg skrive en såkalt advarsel. Det er ikke fordi jeg har spesielt lyst, men fordi denne teksten krever det. Jeg har på ingen måte tenkt til å ta farvel, jeg skal aldri gjøre nå så dumt. Dette er tanker jeg har hatt for en lang tid siden, da livet var surt, da mørket lå over meg, holdt meg nede, tvangsforet meg med skadelige tanker. Men det er tanker som jeg har kommet meg forbi, alt dette er nå over.
Men til dere som sliter der ute, kan jeg ikke si at alt vil bli bra igjen. Men jeg kan si at det finnes lyspunkter det er vært å se. Du alene med verden kan virke skummelt, men plutselig den smiler tilbake og du kan ikke hjelpe for at du kjenner på et lite håp. Grip det, gjem det i hjertet ditt som en som en skatt bare du kan se. Jeg sier ikke at det nødvendigvis skjer nå, eller om en uke. Men det vil skje, og når det skjer vil du etterhvert skjønne at det å gå igjennom den tunge triste hverdagen vil gi mening, slik at du kan se det vakre, skult som kantareller i skogbunnen, men du må noen ganger lete litt. Bli her. Hvis du sliter, ta kontakt med helsevesenet. Hvis ikke for deg, gjør det for de rundt deg, oss andre. Det er alt jeg vil si før jeg sender dere videre til neste del av teksten.

 

 

My Thoughts, no more.

Av Thomas Hollingsæter

 

Maybe I´ll jump,

Of a high point, a mountain or building

My body falling through the air,

Like stone, hitting the ground,

And I´ll be gone.

 

Or, maybe I will drown my self,

Let the cold dark water embrace me,

Drag me down to it´s depth,

Where time will release the flesh,

Form my bones.

 

I think a bullet, would be nice,

Just letting my finger carefully,

Lightly press the trigger,

The bullet penetrating my thoughts,

Deleting them for the world.  

 

Perhaps, maybe, I´ll use a rope,

Gently wrapped around my neck,

Fastened to a door handle or a hook,

So when I let my feet dangle, the rope tightens,

My lungs slowly deprived of air, I die.

 

But for now, the sun is out,

The birds are singing, nice I think,

Here I´m sitting, thinking about death.

And of my own brittle life,

Of ending it, to soon and unnaturally.

 

My thoughts of death, will have to wait,

The highs, the water, bullet and the noose.

Maybe I´ll enjoy this day,

Go for a walk, talk to strangers,

Maybe a warm bath or a shower.

 

I will resume thinking of death,

Another other time.

When the sky is grey, unforgiving.

My soul hurting from life itself,

That day, I´ll again consider my options..

Til mamma, nå har det gått tre år.

 

Skrive. Skrive, forteller de meg, folk rundt meg vil at jeg skal skrive. Skrive ned følelser, angst og vonde tanker. Legg fra deg sorgen og angeren på papiret. Men de gir ikke slipp, ikke sånn som de sa, at tankene mine ville sakte men sikkert overføres fra mitt hode til tekst. Isteden tar tankene mine større grep om hjertet mitt, jeg føler sorgens tunge kalde gufs i hele kroppen når jeg skriver. I dag er en spesiell dag, for i dag, for tre år siden. Den 8. Mai, var den siste gangen jeg snakket med deg, hvor jeg hørte deg svak, stille og sorgfull over telefonen og viste innerst inne at dette ville være siste gang vi du fikk høre min stemme. Jeg husker det godt. Jeg var hos noen venner, det var en Fredag og vi satt og hygget oss, hadde spist god mat og drukket perfekt vin. Så ringte du, men jeg ville ikke svare på din oppringning. Jeg var lei av dine uendelige tirader om hvordan livet var vanskelig og at ingen kunne redde deg. Jeg ville bare hygge meg, snakke om politikk, vin og verden. For en gangs skyld ville jeg bare ha en bekymringsfri aften. Men da jeg sa høyt til mine venner at det var du som ringte og at jeg hadde om intensjon å la den ringe til den stoppet og du gav opp å nå meg via telefon, reagerte de. Jeg hadde fortalt dem alt, de var støtten min i denne vanskelige og umulige situasjonen. De viste at du slet, jeg viste at du slet. Alle rundt deg viste at du hadde det vanskelig på grensen til uutholdelig. Men jeg hadde som deg, fått nok. Men etter femte ring hadde de overtalt meg til å trykke på den grønne knappen og jeg tok telefonen. Jeg reiste meg opp fra sofaen jeg satt så komfortabel i og gikk inn på badet hos mine venner for litt privatliv. "Hei" sa jeg, med sikkerhet og trygghet i stemmen. Men jeg var overfladisk og kunstig husker jeg nå i ettertid. Mest for å prøve én siste gang, desperat å få til en hyggelig samtale med deg, men du reagerte ikke på det. Du spurte hvor jeg var og jeg svarte til mine beste egenskaper, uten å høres ut som om du brydde meg overhode, noe du gjorde, at jeg var hos noen venner og hygget meg. Du hørtes lettet ut i det jeg sa det, som om du viste at jeg ville trenge de i tiden som skulle komme. Stemmen din var nesten uhørlig, som om du allerede hadde gått over til den andre siden og alt jeg hørte var et ekko av den du engang var. Du fortalte meg at du var glad i meg og at det var noe jeg alltid måtte huske. Noe jeg ikke forsto meningen av dette før jeg hadde fått nyheten som rystet meg. Jeg hadde til mitt forsvar drukket litt over en halv flaske rødvin og var ikke spesielt mottagelig for undertekst i samtaler, hvor jeg ikke var vandt til å få undertekster.  Samtalen varte i fire minutter, jeg skulle ønske den kunne vart i flere år. Men vi fikk fire minutter. Kvelden kom seg raskt etter telefonsamtalen, jeg la deg i underbevisstheten og stemningen hadde økt betraktelig etter litt mer inntak av alkohol.  Jeg la meg den kvelden, glad, bekymringsløs, uten å vite at den fire minutter lange samtalen vi hadde skulle være den siste samtalen du skulle ha med noe annet menneske.

Da jeg våknet Lørdagen, var jeg sliten etter gårsdagens hygge, men det var fint vær å jeg gikk ut for å nyte været. Jeg spiste en is, leste litt i en bok og slappet av på sofaen etter en helt vanlig middag. Jeg la ikke merke til at du ikke ringte, jeg tenkte ikke over det i det hele tatt, det var som om du hadde forsvunnet fra meg den Lørdagen i mai.

Jeg fikk selvfølgelig vite nyheten på søndagen, via telefon. Jeg tok bilen og kjørte straks fra hovedstaden der jeg bodde og hjem. Så fikk jeg vite hva du hadde gjort og hvordan du hadde klart det. Så nå, hver gang jeg lukker mine øyne i tidlig mai, da våren blomstrer for fult og fuglene kvitrer på sitt mest intensive. Da er det eneste jeg kan se for meg deg, alene, avmagret i et alt for stort hus for én. Natten mørk og gatene stille som plassen hvor jeg la deg noen uker etterpå. Å du sittende i stuen, det eneste lyset som nådde dit smale bleke ansikt muligens en blanding av gatelysene utenfor og datamaskinens kunstige lys på din hvite hud, skrive dine siste ord til denne verden, ord som skulle brenne seg inn i oss alle som runer i en hule. Ved siden av deg et halvtomt glass vann og en tom pilleeske.

 

Thomas: Tenk på framtiden din. Jeg vet at du har slitt med at jeg ikke har hatt det bra det siste året. Jeg ønsker deg alt godt i framtiden. Jeg tror alt vil bli bedre nå, en byrde er borte. Jeg er sikker på at transplantasjonen vil gi deg et nytt og innholdsrikt liv. - Mamma.