Det er deilig ligge p sykehus

Av Thomas Hollingster

"Det er deilig ligge p sykehus", hrte jeg en knitrende, skrapende stemme si fra andre siden av den brbare skilleveggen som delte oss fra hverandre p klaustrofobiske hvite rommet.

 "Hvordan da", svarte jeg tilbake, forundret over mannen som tydeligvis hadde det svrt behagelig der han l i sengen sin. Han kremtet hylytt for klarne den gamle stemmen.

Eller s var det bare de aldrene lungene som var i ferd med gi opp, ikke vet jeg.

"Ingen bekymringer", sa han og stnnet lettet ut, mens jeg samtidig hrte metallsengen skrike i det han trolig satte seg mer opp i den, ventende en givende samtale.

Bekymringer, tenkte jeg. Jeg hadde ikke annet enn bekymringer, der jeg l nyoperert med flere slanger inn i kroppen en hva jeg kunne telle. Jeg hadde ikke noen fremtid, jeg l her urrlig uten vilje, styrke eller mot til komme meg opp av sengen. Mitt liv etter hva jeg regnet med var over, kirurgene hadde etter min mening maltraktert kroppen min og gjort den stygg og u-attraktiv for et hvert menneske. Hvordan kunne han si noe snt, hvordan kunne han ligge p et sykehus, syk, uten bekymringer. Jeg ble litt irritert over holdningen hans, jeg hadde lyst til skrike ut at jeg hadde det ekstremt smertefullt, og at hvis han ikke hadde noen bekymringer, s skulle han faen meg f noen av mine. Men alt jeg klarte f til var et nesten uhrlig "Ja vel".

Han reiste seg mer opp i sengen, og jeg hrte den metalliske summingen i det han brukte den tilhrende fjernkontrollen til heve sengeryggen litt til.

"De ste sykesstrene er jo s snille og pene", kom det i en brkjekk tone fra gamlingen, han hostet litt til.

Jeg har ikke noe i mot snakke med fremmede p sykehus generelt, man kan fort ende opp i gode, trstende samtaler med interessante mennesker. Men jeg viste allerede fr samtalen hadde kommet i gang, at jeg ikke var spesielt interessert i fortsette en lite smakfull konversasjon med en aldrene herremann. Men en av mine drlige egenskaper er at jeg aldri har lrt meg hvordan jeg kan avslutte en samtale p en hyggelig mte. S jeg prvde vre s lite engasjerende i tonen som overhode mulig mens jeg sa, himlende med ynene, "Jaha". S uten noen stor forvarsel begynte han legge ut om livet sitt, som om jeg hadde pnet en kran og kunne ikke stoppe breie ut om livet sitt, hvor han kom fra, hvor han skulle og hva han hadde gjort. Han forklarte at han hadde jobbet store deler av livet p sjen, og n hadde han endelig blitt pensjonist og flte det var p tide slappe av. Jeg l s stille som mulig, mens jeg desperat trykket p morfinpumpen som var tilkoblet armen min, for slippe hre mer. Men til ingen nytte. S jeg la meg motls tilbake i sengen, ventende p hre mer av de fantastiske beskrivelsene fra denne mannen om hvordan han hadde det s utrolig bra p sykehus.

Han fortsatte med si at testikkelkreft var det beste som hadde skjedd han, fordi han fikk s mye oppmerksomhet p grunn av det. "Jeg har sette mer av barnebarna mine enn noen gang", jeg kunne nesten hre at han smilte fra re til re da han sa det. Jeg hadde sett disse barnebarna for noen dager siden, og i kjent stil hadde jeg latt som jeg sov hele tiden de befant seg i rommet.

Han var ikke vant til f s mye oppmerksomhet forklarte han. Siden han hadde brukt mesteparten av livet sitt p sjen s hadde han for det meste mttet klare seg selv. Han jobbet mest om nettene som maskinist p en stor lastebt, sa han stolt i et forsk p imponere meg med dette store maskineriet, og hadde derfor liten kontakt med andre mennesker. Men det verste, fortsatte han med si, var at han nr han kom hjem fra sine lange turer ute p havet, mtte han  begynne fikse ting hjemme, "ta vare p huset", som han sa s pent. Som om huset var et familiemedlem i seg selv, som mtte f like stor oppmerksomhet som resten av husholdningen. Jeg kunne hre p stemmen hans at  var irritert over at han ikke fikk tid til kjenne p flelsen av fri da han kom hjem fra bten. "Men n er det ingenting igjen gjre, her skal jeg bli".

Han ble plutselig litt dyster i tonen og jeg kjente at det la seg et slr av alvor i rommet. Skulle denne mannen snart d?

Det begynte gi mening. De hyppige beskene fra perifer familie, blomstene som ble bret inn p rommet hans, og den konstante oppmerksomheten han fikk fra sykepleierne dgnet rundt. Bekymringene mine forsvant med en gang jeg kom frem til tyngden av sidemannens situasjon. at min tullete, barnslige klaging var ubetydelig i sammenheng med hans mte med slutten.

Det var da det slo meg at jeg faktisk hrte etter med interesse, at historien hans og den underliggende frustrasjonen til denne mannen var ganske givende hre p. Selv om jeg flte at jeg mislikte ham litt p grunn av hans smrasistiske kommentarer i ny og ne, i tillegg til at han mtte ppeke at sykepleierne var pene, s var det noe mer som l bak dette. Han var ikke slibrig og ekkel som jeg trodde allikevel.

Kunne et menneske ha flere dimensjoner, l jeg stusset p. Det virket som om dette gamle mennesket i sengen ved siden av meg ikke var ond, eller mente noe vondt i det hele tatt med det han sa. Ignorant ja, men flelsesls var han ikke. Hvordan han virket s glad over se familien sin, hvordan han fortalte med stor entusiasme over barnebarna sine og hva de drev med. Jeg flte en liten flom av skyldflelse komme over meg da jeg tenkte p hvordan jeg hadde dmt han ut ifra noen f kommentarer jeg hadde overhrt.

Mens han l og fortalte videre over livet sitt, forsto jeg at dette var en mann som hadde levd livet sitt og at det var helt greit at han n fikk slappet av. Her var det en mann, tenkte jeg videre, som ikke hadde noe i mot ha terminal kreft s lenge han fikk litt ekstra kjrlighet mot slutten. At det f sett mer av familien betd s uendelig mye mer for han enn det leve lengre. Det at han var syk gjorde ham ingenting, selv ikke smerten han skulle f fle p nr kreften etterhvert ville spre seg som grener til andre organer. Kreften ville gi han en god slutt p livet, han slapp bli glemt, alene p ett sykehjem. Han skulle d fr alderdommen tok ham, men han skulle d med dem han elsket rundt jeg. Dem han hadde jobbet s hardt for at skulle f det bra, grunnen til at han jobbet med huset sitt da han kom hjem fra jobben og ikke satt seg ned med en l ble apatisk, som kunne vrt tilfellet.

Jeg har alltid hatt en drlig flelse nr det kommer til dden og livets abrupte slutt. Det var noe nobelt med familiefaren som snakket til meg, det at han s seg selv som en del av et strre bilde. Han visste at tiden hans p jorden var over, hvilken vits var det kjempe mer nr han viste at han ville f det bedre slik, ville f det bedre ved akseptere sin skjebne. Heller gjre det til en god avgang for dem som blir igjen, som skal srge, grte over et tapt familiemedlem.

Det blir nok en fin begravelse, bilder av sortkledde mennesker med flotte blomster i en kirke gikk igjennom hodet mitt. Bilder av kjente og kjre samlet for hedre denne mannen, holde taler om hans liv og til slutt fylle kirken med sang i det han forlot rommet i en flott hvit kiste, lftet i skulderhyde av de nrmeste til hans siste hvilested. Han hadde ikke mer bekymre seg over, fordi det var s liten tid igjen at det ikke l noe ventet han i fremtiden. Bare mrket, eller himmelen.

Jeg kjente morfinen begynne strmme sakte igjennom blodrene mine, brystet mitt knt seg i det musklene fikk en reaksjon og jeg fikk vanskeligheter med puste, noe som er vanlig. ynene mine begynte bli tyngre jo mer trtt jeg ble. Injeksjonen kom som akkurat som bestilt fra den lille gr smertepumpen jeg hadde hengende ved siden av meg, men jeg ville ikke sove n. Jeg ville hre mer av hva denne dende mannen hadde si, jeg ville lre mer av hans visdom om livet, om hvordan han jobbet for at de han var glad i rundt ham skulle ha det s bra som overhode mulig.

Jeg fikk ikke med meg mer av setningene hans, jeg gled inn i svnen.

Da jeg vknet senere i de tidlige nattetimene var skilleveggen borte og det var en tom plass ved siden av meg. Jeg dro i den rde snoren som hang over sengen min for tilkalle en sykepleier. Da hun kom inn og spurte hva jeg lurte p, spurte jeg hva som hadde skjedd med romkameraten min. Sykepleieren sto der med kun lyset fra den nesten ubrukelige lommelykten sin som eneste lyskilde sa at han hadde blitt flyttet til enerom fordi han hadde blitt s drlig.

Jeg s ham aldri igjen, men da jeg begynte komme meg jeg klarte bevege meg med litt assistanse fra en rullator, kunne jeg se familien hans tusle srgmodig i de trange korridorene, med stadig finere blomster og dyrere sjokolade.

Jeg fikk ikke tatt farvel med min romkamerat, jeg var p vei inn p rommet hans flere ganger, men jeg klarte ikke g inn. Hva skulle jeg si, skulle jeg sprre hvordan det gikk med ham. Var det min plass i det hele tatt trenge meg inn p noens siste dager. Jeg som utenforstende, ung og uerfaren i mte med dden. Nei, tenkte jeg, han skulle f slippe det. Da jeg var frisk nok til reise hjem og ble kjrt ut av avdelingen i en rullestol, optimistisk og med ny livslyst s jeg familien hans sitte i venteomrdet ved resepsjonen; flere enn noen gang.

Strandet i Sande kommune (en novelle)

Av Thomas Hollingster

Da jeg sto opp den morgenen i Horten hadde jeg planer om reise hjem til hybelen min i Oslo. Jeg sto relativt tidlig opp til meg vre, cirka klokken ti, pakket sammen det jeg hadde i den brune reisevesken min. For s kjappe meg ut dren uten frokost, kun med minnene om grsdagens middag til fylle magen min. Jeg gikk bort til busstoppet og ventet p bussen som skulle ta meg til Tnsberg, der jeg skulle ta toget videre til Oslo og hjem. Jeg gledet meg til komme meg hjem, til datamaskinen min, til skrivingen. Jeg tenkte at jeg ville f litt tid nr jeg kom frem til fortsette p noen tekster jeg hadde begynt p. Reisen til Oslo er ganske kort, s jeg var sikker p at jeg ville ha energi til gjre noe produktivt nr jeg kom nr jeg kom frem til hybelen min. Optimismen og tlmodigheten min skulle det vise seg bli testet denne dagen.

Jeg er rd i hret og ganske blek, s varme er noe av det jeg takler minst. Det var ekstremt varmt til mai vre og gradestokken l langt opp p 20 tallet. Jeg hadde tatt p meg skinnjakka da jeg dro til Horten fredagen fr, da var det nemlig kaldt s jeg tenkte jeg trengte litt ekstra bekledning. Da jeg sto p busstoppet angret jeg. Fordi jeg hadde pakket reisevesken spass full av dikkedarer, helt til det punktet at glidelsen hadde vanskeligheter med f lukket jeg. S prosjektet med f plass til en stor, brun skinnjakke i vesken var allerede skrinlagt fr jeg hadde begynt. S jeg beholdt den p. Jeg kjente huden p armene mine begynte bli glatt i heten bussen kunne ikke komme kjapt nok. Da bussen endelig kom, gikk jeg inn, betalte billett fr s sette meg. Jeg hadde litt drlig tid fra fr, s pulsen var en smule hyere en normalt. Tanken p vente en time i Tnsberg p neste tog var s forkastelig at jeg fortrengte den med n gang i underbevisstheten. Men bussturen gikk knirkefritt, det var lite trafikk og f som skulle av og p bussen. S jeg rakk frem til Tnsberg med 20 minutter til overs fr toget gikk. Jeg gikk straks inn p Narvesen som l p togstasjonen, kjpte meg dagens avis og en brus og satte meg ute i skyggen for vente. Jeg fikk tid til lese ett par artikler fr toget kom, jeg gikk p og fant meg et sete med vindusplass, jeg liker se ut nr jeg reiser. Det gir meg litt mer underholdning n hvis man kun skal sitte stirre i gulvet telle minutter. Toget begynte g snegle ut fra stasjonen og sakte ke farten. Jeg satt og vekslet med lese avisen min, se ut av vinduet og tyvlytte til samtalene som foregikk rundt meg. Det er interessant hre fremmede nr de snakker. Hre om andres liv, om deres problemer. Jeg sitter selvflgelig dikter opp bitene jeg ikke helt fr klarhet i, men det er en morsom velse. Toget hadde kommet seg til Sande, stoppet fr Drammen. Jeg vknet som av en dyp transe i det jeg skjnte at vi hadde sttt her litt lenge. Ventet vi p et passerende tog, tenkte jeg for meg selv. Det hender jo stadig vekk at man blir noen minutter lengre p togstasjonen i pvente av at toget mot Larvik skal fyke forbi. Men da kom det en beskjed p hyttaleren.

Jeg skulle til Oslo, og mellom Sande der toget stoppet, og Oslo, l Drammen. Stemmen over den sprakende hyttaleren sa til oss, passasjerene at de hadde problemer i Drammen, og at de ikke kunne frakte oss videre med dette toget, ordet ?alternativ transport? ble nevnt. S ut mtte vi, passasjerene til Oslo lufthavn Gardermoen skulle f prioritet sa konduktren. Fint for de tenkte jeg, jeg skulle bare til Oslo var derfor ikke prioritert. Jeg reiste meg opp fra transen min, litt stiv i bena etter ha sittet s mye, gikk av det behagelig tempererte toget og ut i den stekende solen. Jeg fulgte etter massen av mennesker, lydig som en programmert maur i det de langsomt men sikkert bevegde seg opp fra perrongen til bussholdeplassen som l noen trappeavsatser over oss. Da jeg kom opp satte jeg meg ned p det fuktige gresset vedsiden av der bussene stoppet. Jeg hadde egentlig ikke srlig lyst til bli vt i baken, men det var jo varmt, s jeg kunne trenge litt fuktighet bak. Pluss at det var ingen andre steder sette seg. Jeg hadde kommet meg relativt sent av toget og de andre passasjerene hadde kommet meg i forkjpet tatt alt som var av gode sitteplasser. Rundt meg kunne jeg se mange forskjellige reisende, folk som tok toget i samme hensikt som meg, for komme seg hjem. Folk i ferieklr drassende p store, tunge kofferter med barn p slep, og menn som var gr i hret med nystrkede skjorter holdene sorte lrvesker med viktige papirer og datamaskiner. De to sistnevnte gruppene bevegde seg n truende mot konduktren som n sto alene som autoritr p plassen.  jeg kunne ikke hjelpe for smile litt i det jeg s en herremann i dress, i pene nypussede sko og nevnte sorte lrveske bane seg vei igjennom folkemassen mot den stakkars konduktren. Da han hadde kommet frem sto han kjeftet, han var et viktig menneske, forklarte mannen i dress og flyet som skulle frakte han, (mest sannsynlig til et sted med enda viktigere mennesker) mtte han rekke. Konduktren sto der tok det helt med ro og forklarte denne viktige mannen at det var lite han kunne gjre med saken. Imponerende tenkte jeg, hadde det vrt meg, ville jeg mest sannsynlig begynt grte eller uten skam kjeftet tilbake med samme tone, men konduktren forholdt seg rolig. Han hevet stemmet for snakke til publikum rundt seg og forklarte at kollegaene hans i Oslo jobbet med f tak i busser og taxier til oss, slik at vi kunne fortsette vr reise.

Det gikk litt mer tid, jeg hadde n lest avisen min ferdig for det som var av interesse og ble litt forarget da avisen verken inneholdt Sudoku eller kryssord. S jeg satt meg ned med skriveblokken min, begynte sakte men sikkert og fortsette p et deprimerende dikt om dden, men jeg fant liksom ikke helt stemningen. Dagen var jo av det fantastiske slaget, s jeg fikk ikke dratt meg selv langt nok ned, jeg klarte ikke vre i det mentale mrke s lenge av gangen. S jeg begynte skrive p noe annet, noe litt mer optimistisk. En historie om et land, langt borte i sted og tid, med modige krigere og vakre guder og gudinner. Da jeg hadde skrevet et par sider med nonsens, s jeg konduktren igjen blse seg opp til dobbel strrelse for snakke med oss. Vi, passasjerene reiste oss halvveis opp for hre, klare til lpe om vi skulle f beskjed om det. Desperate var vi, sultene, trste mange av oss. Mannen i NSB-uniformen sa til oss at vi mtte vente enda en halvtime fr det skjedde noe. Men at menneskene som skulle videre med fly snart skulle f taxi. Det var da det kom n enslig taxi kjrene ned til oss. Folkene med koffertene og de sorte lrveskene stormet til taxien, som om dette var Sudan og det kom en FN-konvoi med ris til den sultende befolkningen. Mine medpassasjerer s ut som n sulten ulveflokk, flott koreografert var taxisjfren blitt omringet. Det virket nesten som om de freste til han om f bli med. Tankene mine fly med en gang til filmen Titanic, jeg s for meg taxien som den siste livbten til forlate det store cruiseskipet. Jeg ventet bare p at et besetningsmedlem fra toget skulle dra frem en revolver skyte vilt i luften, slse med patroner for roe ned den stadige mer irritable massen av folk. Etter mye mekling mellom tog-konduktren og taxisjfren kom de frem til en lsning, det viste seg, etter hva jeg overhrte at det var en familie p fem som skulle f plassen, da de allerede litt forsinket til flyet fra fr. S de satte seg inn i taxien, bilen rygget og forsvant av synet. Igjen sto vi der uten noen mulighet for komme oss vekk, strandet i en liten kommune. S vi satt der og ventet i enda n halvtime, jeg hadde gtt tilbake til skrivemodus og hadde forsvunnet fra relativ tid og var ganske fornyd med sitte ute litt. Da, endelig kom det en stor hvis buss kjrene inn mot oss. Hvordan skulle vi f plass der, tenkte jeg. Men dette var en buss for de prioriterte passasjerene. Den skulle kjre rett av grde til Gardermoen, ingen stopp p veien. Men til min store fryd s jeg at klokken begynte nrme seg faretruende rushtid, s jeg tenkte for meg selv med et lite smil formende rundt munnen min at dette ville bli en dag disse menneskene kom til huske lenge. Jeg s for meg samtalene de skulle ha etter de muligens mistet flyet sitt, om hvor drlig tog-nettet i Norge er, jeg s for meg sinte blogginnlegg og oppgitte prrende. Turistene og de businessreisende lp det de kunne, noen av de reiste seg s fort at de med n gang dumpet ned p plassen igjen av mangel p vann som frte til lavt blodtrykk, mens jeg satt rolig med det skjeve smilet mitt s p hele kakofonien utfolde seg foran meg. Menneskene begynte kaste seg p bussen, n etter n presset de seg inn p bussen. Bussjfren og konduktren begge menn med veldig lite hr sto n rev seg i det. Ikke rart tenkte jeg, den jobben kan vre like stressende som vre statsminister eller president. Det kunne godt hende at de to mennene var i midten var trettirene og ikke femtirene som det s ut som. Da alle som skulle til Gardermoen hadde kommet seg p bussen og satt seg ned, lagt bagasjen i rommene som var tildelt slike ting under bussen og det endelig ble ro, fikk konduktren en telefon. Da han tok den, hrte jeg han si at han n hadde ftt passasjerene med prioritet p bussen og han bare ventet p et signal fra sjefene sine for sende de videre. Det s ut som han mottok et svar, da han hadde ftt med seg beskjeden fra folkene i Oslo, sukket han. Han tok farvel til sine kollegier, snudde seg i motsatt retning av oss, ogs brtt mistet han det, det kom en banneregle s hy og s fl at jeg ikke kan gjengi den her. Sammen sto vi alle stirret sjokkert p mannen i uniformen. S snudde han seg mot oss, og fortalte oss at siden det hadde gtt s lenge og vi hadde ventet i s utrolig lang tid, hadde NSB i mellomtiden klart fikse problemene i Drammen og at vi stille og rolig kunne bevege oss ned igjen til toget som n sto og ventet, klar for avgang.

Det kom et enormt sukk av fortvilelse igjennom folkemengden p den ellers forlatte bussholdeplassen. Jeg gav fra meg en liten, ukontrollert latter og kunne se folk stirre rart, fortumlet p meg, som om jeg ikke tok noe av dette serist. Jeg tok vesken min, reiste meg opp og fulgte en litt mer deprimert gjeng med mennesker tilbake til toget. Passasjerene som n satt komfortabelt p bussen mtte av, hente bagasjen sin, og sette seg p toget igjen i den visshet om at de n ble enda mer forsinket. Da jeg hadde satt meg p toget, gikk reisen knirkefritt. Jeg skrev videre p historien jeg begynte med p bussholdeplassen og forsvant inn i en ny transe. Men jeg merket lengre stoppet i Sande p kroppen, jeg kjente benene mine gnage og musklene mine var blitt mre. Jeg var sliten, og alt jeg egentlig lengtet etter var sengen min. Jeg var s sliten at jeg ikke helt fikk med meg resten av reisen, det er litt tkete. Jeg husker vagt at jeg gikk i av toget i Oslo, tok jeg bussen hjem. Lste meg inn dren, fant hybelen min rotete, mrk og stille. Jeg s at jeg ikke hadde lagt p nytt sengety, men jeg hadde ikke mulighet til gjre noe med det n, jeg var for trtt. Jeg slapp reisevesken min og den landet tungt p gulvet, s jeg tok av meg den svette skinnjakken, sparket av meg skoene og ramlet ned i sengen min, jeg sovnet momentant. To og en halv time forsinket.

My Thoughts, no more (dikt)

Frst en Advarsel.

Fr dere leser dette, m jeg skrive en skalt advarsel. Det er ikke fordi jeg har spesielt lyst, men fordi denne teksten krever det. Jeg har p ingen mte tenkt til ta farvel, jeg skal aldri gjre n s dumt. Dette er tanker jeg har hatt for en lang tid siden, da livet var surt, da mrket l over meg, holdt meg nede, tvangsforet meg med skadelige tanker. Men det er tanker som jeg har kommet meg forbi, alt dette er n over.
Men til dere som sliter der ute, kan jeg ikke si at alt vil bli bra igjen. Men jeg kan si at det finnes lyspunkter det er vrt se. Du alene med verden kan virke skummelt, men plutselig den smiler tilbake og du kan ikke hjelpe for at du kjenner p et lite hp. Grip det, gjem det i hjertet ditt som en som en skatt bare du kan se. Jeg sier ikke at det ndvendigvis skjer n, eller om en uke. Men det vil skje, og nr det skjer vil du etterhvert skjnne at det  g igjennom den tunge triste hverdagen vil gi mening, slik at du kan se det vakre, skult som kantareller i skogbunnen, men du m noen ganger lete litt. Bli her. Hvis du sliter, ta kontakt med helsevesenet. Hvis ikke for deg, gjr det for de rundt deg, oss andre. Det er alt jeg vil si fr jeg sender dere videre til neste del av teksten.

 

 

My Thoughts, no more.

Av Thomas Hollingster

 

Maybe Ill jump,

Of a high point, a mountain or building

My body falling through the air,

Like stone, hitting the ground,

And Ill be gone.

 

Or, maybe I will drown my self,

Let the cold dark water embrace me,

Drag me down to its depth,

Where time will release the flesh,

Form my bones.

 

I think a bullet, would be nice,

Just letting my finger carefully,

Lightly press the trigger,

The bullet penetrating my thoughts,

Deleting them for the world.  

 

Perhaps, maybe, Ill use a rope,

Gently wrapped around my neck,

Fastened to a door handle or a hook,

So when I let my feet dangle, the rope tightens,

My lungs slowly deprived of air, I die.

 

But for now, the sun is out,

The birds are singing, nice I think,

Here Im sitting, thinking about death.

And of my own brittle life,

Of ending it, to soon and unnaturally.

 

My thoughts of death, will have to wait,

The highs, the water, bullet and the noose.

Maybe Ill enjoy this day,

Go for a walk, talk to strangers,

Maybe a warm bath or a shower.

 

I will resume thinking of death,

Another other time.

When the sky is grey, unforgiving.

My soul hurting from life itself,

That day, Ill again consider my options..

Til mamma, n har det gtt tre r.

 

Skrive. Skrive, forteller de meg, folk rundt meg vil at jeg skal skrive. Skrive ned flelser, angst og vonde tanker. Legg fra deg sorgen og angeren p papiret. Men de gir ikke slipp, ikke snn som de sa, at tankene mine ville sakte men sikkert overfres fra mitt hode til tekst. Isteden tar tankene mine strre grep om hjertet mitt, jeg fler sorgens tunge kalde gufs i hele kroppen nr jeg skriver. I dag er en spesiell dag, for i dag, for tre r siden. Den 8. Mai, var den siste gangen jeg snakket med deg, hvor jeg hrte deg svak, stille og sorgfull over telefonen og viste innerst inne at dette ville vre siste gang vi du fikk hre min stemme. Jeg husker det godt. Jeg var hos noen venner, det var en Fredag og vi satt og hygget oss, hadde spist god mat og drukket perfekt vin. S ringte du, men jeg ville ikke svare p din oppringning. Jeg var lei av dine uendelige tirader om hvordan livet var vanskelig og at ingen kunne redde deg. Jeg ville bare hygge meg, snakke om politikk, vin og verden. For en gangs skyld ville jeg bare ha en bekymringsfri aften. Men da jeg sa hyt til mine venner at det var du som ringte og at jeg hadde om intensjon la den ringe til den stoppet og du gav opp n meg via telefon, reagerte de. Jeg hadde fortalt dem alt, de var sttten min i denne vanskelige og umulige situasjonen. De viste at du slet, jeg viste at du slet. Alle rundt deg viste at du hadde det vanskelig p grensen til uutholdelig. Men jeg hadde som deg, ftt nok. Men etter femte ring hadde de overtalt meg til trykke p den grnne knappen og jeg tok telefonen. Jeg reiste meg opp fra sofaen jeg satt s komfortabel i og gikk inn p badet hos mine venner for litt privatliv. "Hei" sa jeg, med sikkerhet og trygghet i stemmen. Men jeg var overfladisk og kunstig husker jeg n i ettertid. Mest for prve n siste gang, desperat f til en hyggelig samtale med deg, men du reagerte ikke p det. Du spurte hvor jeg var og jeg svarte til mine beste egenskaper, uten hres ut som om du brydde meg overhode, noe du gjorde, at jeg var hos noen venner og hygget meg. Du hrtes lettet ut i det jeg sa det, som om du viste at jeg ville trenge de i tiden som skulle komme. Stemmen din var nesten uhrlig, som om du allerede hadde gtt over til den andre siden og alt jeg hrte var et ekko av den du engang var. Du fortalte meg at du var glad i meg og at det var noe jeg alltid mtte huske. Noe jeg ikke forsto meningen av dette fr jeg hadde ftt nyheten som rystet meg. Jeg hadde til mitt forsvar drukket litt over en halv flaske rdvin og var ikke spesielt mottagelig for undertekst i samtaler, hvor jeg ikke var vandt til f undertekster.  Samtalen varte i fire minutter, jeg skulle nske den kunne vart i flere r. Men vi fikk fire minutter. Kvelden kom seg raskt etter telefonsamtalen, jeg la deg i underbevisstheten og stemningen hadde kt betraktelig etter litt mer inntak av alkohol.  Jeg la meg den kvelden, glad, bekymringsls, uten vite at den fire minutter lange samtalen vi hadde skulle vre den siste samtalen du skulle ha med noe annet menneske.

Da jeg vknet Lrdagen, var jeg sliten etter grsdagens hygge, men det var fint vr jeg gikk ut for nyte vret. Jeg spiste en is, leste litt i en bok og slappet av p sofaen etter en helt vanlig middag. Jeg la ikke merke til at du ikke ringte, jeg tenkte ikke over det i det hele tatt, det var som om du hadde forsvunnet fra meg den Lrdagen i mai.

Jeg fikk selvflgelig vite nyheten p sndagen, via telefon. Jeg tok bilen og kjrte straks fra hovedstaden der jeg bodde og hjem. S fikk jeg vite hva du hadde gjort og hvordan du hadde klart det. S n, hver gang jeg lukker mine yne i tidlig mai, da vren blomstrer for fult og fuglene kvitrer p sitt mest intensive. Da er det eneste jeg kan se for meg deg, alene, avmagret i et alt for stort hus for n. Natten mrk og gatene stille som plassen hvor jeg la deg noen uker etterp. du sittende i stuen, det eneste lyset som ndde dit smale bleke ansikt muligens en blanding av gatelysene utenfor og datamaskinens kunstige lys p din hvite hud, skrive dine siste ord til denne verden, ord som skulle brenne seg inn i oss alle som runer i en hule. Ved siden av deg et halvtomt glass vann og en tom pilleeske.

 

Thomas: Tenk p framtiden din. Jeg vet at du har slitt med at jeg ikke har hatt det bra det siste ret. Jeg nsker deg alt godt i framtiden. Jeg tror alt vil bli bedre n, en byrde er borte. Jeg er sikker p at transplantasjonen vil gi deg et nytt og innholdsrikt liv. - Mamma.