Til mamma, nå har det gått tre år.

 

Skrive. Skrive, forteller de meg, folk rundt meg vil at jeg skal skrive. Skrive ned følelser, angst og vonde tanker. Legg fra deg sorgen og angeren på papiret. Men de gir ikke slipp, ikke sånn som de sa, at tankene mine ville sakte men sikkert overføres fra mitt hode til tekst. Isteden tar tankene mine større grep om hjertet mitt, jeg føler sorgens tunge kalde gufs i hele kroppen når jeg skriver. I dag er en spesiell dag, for i dag, for tre år siden. Den 8. Mai, var den siste gangen jeg snakket med deg, hvor jeg hørte deg svak, stille og sorgfull over telefonen og viste innerst inne at dette ville være siste gang vi du fikk høre min stemme. Jeg husker det godt. Jeg var hos noen venner, det var en Fredag og vi satt og hygget oss, hadde spist god mat og drukket perfekt vin. Så ringte du, men jeg ville ikke svare på din oppringning. Jeg var lei av dine uendelige tirader om hvordan livet var vanskelig og at ingen kunne redde deg. Jeg ville bare hygge meg, snakke om politikk, vin og verden. For en gangs skyld ville jeg bare ha en bekymringsfri aften. Men da jeg sa høyt til mine venner at det var du som ringte og at jeg hadde om intensjon å la den ringe til den stoppet og du gav opp å nå meg via telefon, reagerte de. Jeg hadde fortalt dem alt, de var støtten min i denne vanskelige og umulige situasjonen. De viste at du slet, jeg viste at du slet. Alle rundt deg viste at du hadde det vanskelig på grensen til uutholdelig. Men jeg hadde som deg, fått nok. Men etter femte ring hadde de overtalt meg til å trykke på den grønne knappen og jeg tok telefonen. Jeg reiste meg opp fra sofaen jeg satt så komfortabel i og gikk inn på badet hos mine venner for litt privatliv. "Hei" sa jeg, med sikkerhet og trygghet i stemmen. Men jeg var overfladisk og kunstig husker jeg nå i ettertid. Mest for å prøve én siste gang, desperat å få til en hyggelig samtale med deg, men du reagerte ikke på det. Du spurte hvor jeg var og jeg svarte til mine beste egenskaper, uten å høres ut som om du brydde meg overhode, noe du gjorde, at jeg var hos noen venner og hygget meg. Du hørtes lettet ut i det jeg sa det, som om du viste at jeg ville trenge de i tiden som skulle komme. Stemmen din var nesten uhørlig, som om du allerede hadde gått over til den andre siden og alt jeg hørte var et ekko av den du engang var. Du fortalte meg at du var glad i meg og at det var noe jeg alltid måtte huske. Noe jeg ikke forsto meningen av dette før jeg hadde fått nyheten som rystet meg. Jeg hadde til mitt forsvar drukket litt over en halv flaske rødvin og var ikke spesielt mottagelig for undertekst i samtaler, hvor jeg ikke var vandt til å få undertekster.  Samtalen varte i fire minutter, jeg skulle ønske den kunne vart i flere år. Men vi fikk fire minutter. Kvelden kom seg raskt etter telefonsamtalen, jeg la deg i underbevisstheten og stemningen hadde økt betraktelig etter litt mer inntak av alkohol.  Jeg la meg den kvelden, glad, bekymringsløs, uten å vite at den fire minutter lange samtalen vi hadde skulle være den siste samtalen du skulle ha med noe annet menneske.

Da jeg våknet Lørdagen, var jeg sliten etter gårsdagens hygge, men det var fint vær å jeg gikk ut for å nyte været. Jeg spiste en is, leste litt i en bok og slappet av på sofaen etter en helt vanlig middag. Jeg la ikke merke til at du ikke ringte, jeg tenkte ikke over det i det hele tatt, det var som om du hadde forsvunnet fra meg den Lørdagen i mai.

Jeg fikk selvfølgelig vite nyheten på søndagen, via telefon. Jeg tok bilen og kjørte straks fra hovedstaden der jeg bodde og hjem. Så fikk jeg vite hva du hadde gjort og hvordan du hadde klart det. Så nå, hver gang jeg lukker mine øyne i tidlig mai, da våren blomstrer for fult og fuglene kvitrer på sitt mest intensive. Da er det eneste jeg kan se for meg deg, alene, avmagret i et alt for stort hus for én. Natten mørk og gatene stille som plassen hvor jeg la deg noen uker etterpå. Å du sittende i stuen, det eneste lyset som nådde dit smale bleke ansikt muligens en blanding av gatelysene utenfor og datamaskinens kunstige lys på din hvite hud, skrive dine siste ord til denne verden, ord som skulle brenne seg inn i oss alle som runer i en hule. Ved siden av deg et halvtomt glass vann og en tom pilleeske.

 

Thomas: Tenk på framtiden din. Jeg vet at du har slitt med at jeg ikke har hatt det bra det siste året. Jeg ønsker deg alt godt i framtiden. Jeg tror alt vil bli bedre nå, en byrde er borte. Jeg er sikker på at transplantasjonen vil gi deg et nytt og innholdsrikt liv. - Mamma.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar