En tur til legen

Av Thomas Hollingsæter

Jeg sitter på et venterom, syk og i behov for hjelp. Du kjenner kanskje til følelsen selv. Du sitter å venter på at en person i hvit antrekk skal komme ut av en anonym dør, rope etternavnet ditt i en lite engasjert og nedlatende tone ut i rommet. Jeg sitter å venter på at dette skal skje. Rundt meg sitter det fult med syke, bekymrede mennesker. De fleste sitter og stirrer tomt ned i mobiltelefonene sine eller i ett av de utallige magasinene som ligger strødd rundt i lokalet. Magasiner som kun får meg til å føle meg enda sykere enn hva jeg egentlig føler, fordi jeg aldri helt klarer å følge noen av tipsene bladene som vil prakke på meg et sunnere liv. Jeg har ikke trent på en god del år og i tillegg har jeg ikke gjort en spesiell innsatts for å bedre kostholdet mitt heller.

Jeg sitter lent inn til veggen på den ene langsiden av rommet, stirrende sjelløst rett fremfor meg mot den motsatte siden, jeg studerer en liten ripe i malingen som jeg prøver å få så interessant som overhode mulig. Det er en barnevogn der, den er blå og ser ganske ny ut. Det kommer skingrende lyder ut fra den mens jeg sakte beveger blikket mitt mot den. Festet til denne barnevognen var en kvinne i 30 årene, hun hadde poser under øynene og så ganske misfornøyd ut. Damen har på seg en løs, grå joggebukse og en sliten utvasket singlet med en nokså sjarmerende flekk av oppgulp klistret mellom brystene. Hun stirret stivt ut i luften, og jeg lurer på om jeg også kanskje hadde en ripe i malingen på min side. Mens øynene hennes så ut som om hun hadde lyst til å myrde veggen jeg satt ved, rokket hun barnevognen i monotone, mekaniske bevegelser. Hun var tydeligvis lei av at beboeren av barnevognen konstant klagde over sin tilværelse. Jeg så meg videre rundt i rommet og oppdaget, ikke til min store overraskelse korte skulende blikk i retning denne kvinnen fra resten av oss ventende syke. I min reduserte og ganske egoistiske tankegang tenkte jeg at kvinnen mest sannsynlig ikke brydde seg om det store felleskapet, det at hun kunne bringe denne ravene gale avkommet inn i et lite avlåst rom, uten og ta hensyn til at noen av oss helt sikkert slet med hodepine.

Brått åpnet en dør seg, en dame jeg ikke hadde sett der før i hvit frakk stakk hodet ut igjennom sprekken som hadde åpnet seg mellom døren og karmen og ropte et etternavn. Jeg løftet hode for å se hvem som nå skulle komme seg vekk fra bråket å endelig få litt fred. En mann reiste seg brått opp. Han satt på min rad, så det var vanskelig å stirre uten å bli oppdaget. Han rasket sammen det lille rede av ting han hadde skapt seg på sitteplassen sin og hastet mot døren. I den ene hånden holdt han en stor dunjakke og i den andre, en liten jente. Hun var kanskje seks, syv år gammel og tviholdt på faren sin, sikkert redd for sprøyter tenkte jeg. Pyse.

Da mannen og den lille jenta hadde kommet seg inn til legen og trukket døren igjen bak seg, tok det ikke mange minuttene før livet i venterommet gikk tilbake til normalt. Så jeg fortsatte med å studere sprekken i veggen over hodet til den irriterende damen med barnevognen. Hvis jeg myste til jeg neste ikke kunne se noe som helst, og la til all fantasi jeg kunne oppdrive med min skrantende helse, kunne jeg sverge på at den lille anomalien i veggen viste meg omrisset av en litt deformert måke. Jeg har ikke så mye erfaring med den såkalte Rorschach-metoden psykologer bruker når de viser deg diffuse kladder på et ark for så og spørre hva det spesifikke bilde minner deg om. Det er teorien om at et bilde kan minne deg om forskjellige ting avhengig av situasjonen du er i. Mulig jeg nettopp har røpet min livs hemmelige kode til enhver hobby-psykolog der ute og at jeg snart får store grå sekker med bekymringsmeldinger i posten. Hvor de kom med strålende argumenter for at jeg enten er seriemorder eller ville vært en eksepsjonell murer. Men jeg så ihvertfall noe som lignet på en måke. Så jeg ble sittende en stund å stirre på veggen, tenkende ganske konsentrert på måker.

Jeg har aldri likt måker, de bråker for mye og har en gjentagende tendens til å legge avføringen sin på upassende steder. Jeg liker ikke legekontorer heller, litt av samme grunn. Kanskje hvis jeg hadde vært et annet sted, kanskje på ferie i et varmt land, omgitt god mat og kalde drikker. Da hadde jeg muligens sett noe hyggeligere i den sprekken. Hva om jeg hadde sett en struts isteden? Jeg liker strutser. Det er teknisk sett en fugl, men den kan ikke fly. Kroppen er for stor og tjukk og vingene er dessverre ikke lange nok til å skape nok lift. De er svært lunefulle og holder seg mest for seg selv. Jeg synes de er ganske underholdene, strutsene ser konstant ut som om de har tatt et to-sifrert antall shots på byen, men med en gang du prøver å nærme deg de, våkner de av sin døsige tilværelse og nærmer seg med mord i blikket. For å være ærlig minner de meg om flere medlemmer av det motsatte kjønn jeg har prøvd å imponere en sen fredag, eller lørdagskveld de siste årene. Jeg humrer litt for meg slev.

"Struts" tenker jeg. Struts.

Det braker i en ny dør, og alle mine tanker om Slettestrutsen, som forøvrig kan løpe i 74 kilometer i timen, forsvinner ut av ut av hodet mitt. Jeg ser i ekstase opp med ny livslyst i blikket. Er jeg den utvalgte, spør jeg meg selv. Skal jeg endelig forlate dette helvete og bli tatt med inn i varmen. Håpet rekker å slå kraftige røtter i hjernen min før desperasjonen og fortvilelsen gjør sitt uunngåelige comeback når jeg hører legen med en sterk og streng stemme rope.

- Pettersen.

Heldiggrisen Pettersen reiser seg opp fra sin plass innerst i lokalet, og begynner å bevege seg haltende over gulvet mot legen. Hun viser tegn på smerte, men for meg virker det som om haltingen til Pettersen er en smule teatralsk. Kanskje hun kom for å skaffe seg en billig sykemelding? Når jeg får tenkt meg litt om, er det mye mulig at jeg har sett denne Pettersen bak disken til en av de litt mindre populære butikkene på senteret der legekontoret også ligger. Jeg kjenner at jeg får med ett litt medfølelse med denne kvinnen, jeg håper hun får sykemeldingen sin.
Jeg setter meg tilbake på den vonde trestolen igjen, babyen i vognen gråter nå enda høyere som om den vet at hvis den klarer å opprettholde lydnivået så er det en stor mulighet for at noen ikke takler mer og går. Jeg begynner å fundere på om jeg orker å sitte her lengre eller prøve mine sjanser hjemme. Jeg vil nok mest sannsynlig fortsette og gro en saktevoksene urinveisinfeksjon, og lide en tragisk død. Men selv den utsikten er akkurat nå mer foretrukket enn å sitte her og pines av det oppmerksomhetsyke barnet.

Så, når jeg ikke trodde det kunne bli verre trer en ny lyd inn i bildet, det ringer. Ringetonen er enkel og laget i det formål at den skal kunne høres av intetanende mennesker i en mils omkrets. Lyden består av elementer man ellers finner i en brannalarm. Jeg kjenner igjen telefonen utfra den karakteristiske sekvensen av pip den produserer, jeg får bekreftet mine antagelser når etter litt for mange ring, en fyldig, eldre dame med rødt, farget hår legger merke til at det muligens er hennes telefon for så og begynne å rote i vesken sin, og etter et halvt minutt med ekstensiv roting trekker opp en Doro flippetelefon. Den med store taster, og svarer.

- Ja, det er meg.

Trommehinnene mine gir fra seg ett smerteskrik da den skingrende stemmen svarte, flott tenkte jeg, tunghørt. Jeg tror hele rommet skvatt i det hun svarte, ikke det at jeg hadde forventet meg noe annet siden det tok årevis før hun i det hele tatt merket av det var hennes telefon som skrek. Til og med babyen i den blå barnevognen blir skremt til stillhet.

- Hæ, ja, jeg er hos legen.

Hun virket ikke det minste brydd over at hun holt på å ødelegge hørselen til samtlige av oss ventende. Hvorfor skal det være slik at tunghørte alltid må anta at samtalepartneren også er like tunghørt? Selv uten spesiell anstrengelse kunne jeg tydelig høre stemmen til personen i den andre enden av telefonen, han snakket normalt, kanskje litt høyt. Han var vel en bekymret sønn som ville ønske moren sin lykke til. Jeg kjente hele rommet var utilpass med denne kvinnens bebreidelser over det norske helsevesenet, det var ikke filter på denne damen. Det er vel og bra at man kan snakke uhemmet med mens man er i offentligheten, jeg gjør det mye selv, men alt med måte.

- Ja, nå renner det ut av ræva mi her, må sitte på toalettet hele dagen vet du.

Gud, kan du høre meg, er tanken som nå trer inn i hodet mitt, og gud svarer. Døren åpner seg og og en liten stutt mann roper navnet mitt. Jeg reiser meg opp, litt for fort av kun ellevill ekstase og må brått sette meg ned igjen med en gang jeg merker at alt flere liter blod samler seg i føttene. Jeg bruker noen sekunder på å komme til hektene igjen, plukker opp brusflasken jeg har stående på gulvet og går i raske stritt og forsvinner bak døren. Med ett tenkte jeg at jeg ikke har sett denne legen før. I det jeg blir trukket inn på et rom jeg kjenner så alt for godt. Blodprøver, ingen lege denne gangen. Noe som betyr at jeg må ut igjen på venterommet etter jeg har tatt blodprøvene. Jeg tar av meg jakken jeg har på meg så sakte som mulig, og tenker det er flaks at jeg også hadde på meg en genser i dag slik at jeg kunne trekke tiden enda mer ut når jeg tar av meg den. Jeg vil helst bruke så lang tid her inne som mulig, for da jeg forlot venterommet var det kun én stol ledig, min. Så tanken på at jeg måtte nå stå helt til legen kom var smertefull, mest fordi jeg følte meg ganske syk. Men også fordi at jeg ekstremt lat, og har ingen intensjon om å stå oppreist.Jeg prøver å virke så stakkarslig som overhode mulig i det jeg fjerner genseren, og den stutte mannen ser på meg i et påtatt forsøk på å vise empati, men det fungerer dårlig.
Da han var ferdig med blodprøvetakingene, skjøv han meg ut i gangen, og viste med en pekefinger at jeg skulle komme meg ut den døren jeg kom fra, jeg nikket, og tok farvel med min lille vampyr og gikk ut.

Til min store og gledelige overraskelse var det faktisk plass da jeg kom ut, stolen jeg hadde brukt så mye tid med, og fått et lite forhold til sto der, ledig uten at noen hadde klart å okkupere den. Jeg satte meg ned igjen og plukket opp et magasin. Tara er god lesning synes jeg, et fint innblikk i hvilke trivielle ting kvinner over 40 går igjennom, jeg leser om gode smoothie-oppskrifter, kvinner som er glade i kroppen sin og om symptomer på høyt eller lavt stoffskifte. Men noe er galt da jeg sitter å leser, det er så stille, det eneste jeg kan høre er noen svake host fra mannen med kols ved siden av meg, og en lav samtale fra den andre enden av rommet, det føles ut som om jeg sitter i en kirke. Jeg titter opp fra bladet for modne kvinner og analyserer omgivelsene mine, barnevognen er borte, den store, gamle damen med Doro telefonen har forsvunnet, og alt jeg nå ser er mennesker som sitter spredt med én til to stoler mellom seg og sidemannen, alle i full konsentrasjon med sine egne private sysler. Jeg kjenner jeg savner kvinnen med barnevognen. Hun lyste liksom opp rommet da hun satt der. Svett, sliten og med null interesse av å fortsette livet. Det fikk ihverfall meg til å føle meg bedre. Nå er det ingenting å irritere seg over, ingen underholdning.

Det er ikke ofte jeg er ute blant medmennesker, de få gangene er når jeg er ute og handler mat, eller slik som i dag, når jeg trenger legehjelp. Så det er aldri mye jeg har å fortelle fra min hverdag de gangene jeg treffer kjente, eller møter familie. Så jeg prøver å få med meg det meste av inntrykkene jeg møter på når jeg først er ute. Det er sjelden jeg er ute på byen å drikker meg full, deltar i liksomintellektuelle samtaler med fremmede eller er ute med venner. Men jeg føler allikevel at jeg får et vist innblikk i verden ved å være på slike steder som dette. Det er mye mer ekte og treffe mennesker når de er syke, kjenner jeg, de har ikke på seg de fine klærne de pleier å gå med, har sjelden ordnet seg på håret og kvinnene har ikke brydd seg med å påføre sminke. Folk er folk her på legekontoret, ikke glorifiserte karikaturer av seg selv, det setter jeg enormt pris på.

Døren glir sakte opp og et velkjent fjes dukker opp i døren, det er legen, min lege, doktor Shelley Steen. Hun utaler de vakre ordene jeg har ventet i over en time for å høre, mitt navn. Jeg reiser meg sakte opp passerer mine medmennesker med hode hevet, går høytidelig over rommet som en sportsutøver som nettopp har vunnet i sin gren og skal ta imot gullmedaljen øverst på podiet. Jeg kjenner meg ør og svimmel med tanke på at jeg endelig er fri. Eller så er det på grunn av at kroppen min nå har en ganske alvorlig infeksjon i seg.
Legebesøket er relativt kort. Hun sier at hun hadde fått svar på infeksjonsprøven den den lille blodsugeren hadde tatt av meg tidligere og var ganske overrasket over at jeg faktisk kunne stå oppreist med så høye verdier i kroppen. Jeg takket for hva jeg regnet som et kompliment til min tåleevne, og tok henne i hånden før jeg gikk ut og ble hentet av ambulansepersonell.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar