En tur til legen

Av Thomas Hollingster

Jeg sitter p et venterom, syk og i behov for hjelp. Du kjenner kanskje til flelsen selv. Du sitter venter p at en person i hvit antrekk skal komme ut av en anonym dr, rope etternavnet ditt i en lite engasjert og nedlatende tone ut i rommet. Jeg sitter venter p at dette skal skje. Rundt meg sitter det fult med syke, bekymrede mennesker. De fleste sitter og stirrer tomt ned i mobiltelefonene sine eller i ett av de utallige magasinene som ligger strdd rundt i lokalet. Magasiner som kun fr meg til fle meg enda sykere enn hva jeg egentlig fler, fordi jeg aldri helt klarer flge noen av tipsene bladene som vil prakke p meg et sunnere liv. Jeg har ikke trent p en god del r og i tillegg har jeg ikke gjort en spesiell innsatts for bedre kostholdet mitt heller.

Jeg sitter lent inn til veggen p den ene langsiden av rommet, stirrende sjellst rett fremfor meg mot den motsatte siden, jeg studerer en liten ripe i malingen som jeg prver f s interessant som overhode mulig. Det er en barnevogn der, den er bl og ser ganske ny ut. Det kommer skingrende lyder ut fra den mens jeg sakte beveger blikket mitt mot den. Festet til denne barnevognen var en kvinne i 30 rene, hun hadde poser under ynene og s ganske misfornyd ut. Damen har p seg en ls, gr joggebukse og en sliten utvasket singlet med en noks sjarmerende flekk av oppgulp klistret mellom brystene. Hun stirret stivt ut i luften, og jeg lurer p om jeg ogs kanskje hadde en ripe i malingen p min side. Mens ynene hennes s ut som om hun hadde lyst til myrde veggen jeg satt ved, rokket hun barnevognen i monotone, mekaniske bevegelser. Hun var tydeligvis lei av at beboeren av barnevognen konstant klagde over sin tilvrelse. Jeg s meg videre rundt i rommet og oppdaget, ikke til min store overraskelse korte skulende blikk i retning denne kvinnen fra resten av oss ventende syke. I min reduserte og ganske egoistiske tankegang tenkte jeg at kvinnen mest sannsynlig ikke brydde seg om det store felleskapet, det at hun kunne bringe denne ravene gale avkommet inn i et lite avlst rom, uten og ta hensyn til at noen av oss helt sikkert slet med hodepine.

Brtt pnet en dr seg, en dame jeg ikke hadde sett der fr i hvit frakk stakk hodet ut igjennom sprekken som hadde pnet seg mellom dren og karmen og ropte et etternavn. Jeg lftet hode for se hvem som n skulle komme seg vekk fra brket endelig f litt fred. En mann reiste seg brtt opp. Han satt p min rad, s det var vanskelig stirre uten bli oppdaget. Han rasket sammen det lille rede av ting han hadde skapt seg p sitteplassen sin og hastet mot dren. I den ene hnden holdt han en stor dunjakke og i den andre, en liten jente. Hun var kanskje seks, syv r gammel og tviholdt p faren sin, sikkert redd for spryter tenkte jeg. Pyse.

Da mannen og den lille jenta hadde kommet seg inn til legen og trukket dren igjen bak seg, tok det ikke mange minuttene fr livet i venterommet gikk tilbake til normalt. S jeg fortsatte med studere sprekken i veggen over hodet til den irriterende damen med barnevognen. Hvis jeg myste til jeg neste ikke kunne se noe som helst, og la til all fantasi jeg kunne oppdrive med min skrantende helse, kunne jeg sverge p at den lille anomalien i veggen viste meg omrisset av en litt deformert mke. Jeg har ikke s mye erfaring med den skalte Rorschach-metoden psykologer bruker nr de viser deg diffuse kladder p et ark for s og sprre hva det spesifikke bilde minner deg om. Det er teorien om at et bilde kan minne deg om forskjellige ting avhengig av situasjonen du er i. Mulig jeg nettopp har rpet min livs hemmelige kode til enhver hobby-psykolog der ute og at jeg snart fr store gr sekker med bekymringsmeldinger i posten. Hvor de kom med strlende argumenter for at jeg enten er seriemorder eller ville vrt en eksepsjonell murer. Men jeg s ihvertfall noe som lignet p en mke. S jeg ble sittende en stund stirre p veggen, tenkende ganske konsentrert p mker.

Jeg har aldri likt mker, de brker for mye og har en gjentagende tendens til legge avfringen sin p upassende steder. Jeg liker ikke legekontorer heller, litt av samme grunn. Kanskje hvis jeg hadde vrt et annet sted, kanskje p ferie i et varmt land, omgitt god mat og kalde drikker. Da hadde jeg muligens sett noe hyggeligere i den sprekken. Hva om jeg hadde sett en struts isteden? Jeg liker strutser. Det er teknisk sett en fugl, men den kan ikke fly. Kroppen er for stor og tjukk og vingene er dessverre ikke lange nok til skape nok lift. De er svrt lunefulle og holder seg mest for seg selv. Jeg synes de er ganske underholdene, strutsene ser konstant ut som om de har tatt et to-sifrert antall shots p byen, men med en gang du prver nrme deg de, vkner de av sin dsige tilvrelse og nrmer seg med mord i blikket. For vre rlig minner de meg om flere medlemmer av det motsatte kjnn jeg har prvd imponere en sen fredag, eller lrdagskveld de siste rene. Jeg humrer litt for meg slev.

"Struts" tenker jeg. Struts.

Det braker i en ny dr, og alle mine tanker om Slettestrutsen, som forvrig kan lpe i 74 kilometer i timen, forsvinner ut av ut av hodet mitt. Jeg ser i ekstase opp med ny livslyst i blikket. Er jeg den utvalgte, spr jeg meg selv. Skal jeg endelig forlate dette helvete og bli tatt med inn i varmen. Hpet rekker sl kraftige rtter i hjernen min fr desperasjonen og fortvilelsen gjr sitt uunngelige comeback nr jeg hrer legen med en sterk og streng stemme rope.

- Pettersen.

Heldiggrisen Pettersen reiser seg opp fra sin plass innerst i lokalet, og begynner bevege seg haltende over gulvet mot legen. Hun viser tegn p smerte, men for meg virker det som om haltingen til Pettersen er en smule teatralsk. Kanskje hun kom for skaffe seg en billig sykemelding? Nr jeg fr tenkt meg litt om, er det mye mulig at jeg har sett denne Pettersen bak disken til en av de litt mindre populre butikkene p senteret der legekontoret ogs ligger. Jeg kjenner at jeg fr med ett litt medflelse med denne kvinnen, jeg hper hun fr sykemeldingen sin.
Jeg setter meg tilbake p den vonde trestolen igjen, babyen i vognen grter n enda hyere som om den vet at hvis den klarer opprettholde lydnivet s er det en stor mulighet for at noen ikke takler mer og gr. Jeg begynner fundere p om jeg orker sitte her lengre eller prve mine sjanser hjemme. Jeg vil nok mest sannsynlig fortsette og gro en saktevoksene urinveisinfeksjon, og lide en tragisk dd. Men selv den utsikten er akkurat n mer foretrukket enn sitte her og pines av det oppmerksomhetsyke barnet.

S, nr jeg ikke trodde det kunne bli verre trer en ny lyd inn i bildet, det ringer. Ringetonen er enkel og laget i det forml at den skal kunne hres av intetanende mennesker i en mils omkrets. Lyden bestr av elementer man ellers finner i en brannalarm. Jeg kjenner igjen telefonen utfra den karakteristiske sekvensen av pip den produserer, jeg fr bekreftet mine antagelser nr etter litt for mange ring, en fyldig, eldre dame med rdt, farget hr legger merke til at det muligens er hennes telefon for s og begynne rote i vesken sin, og etter et halvt minutt med ekstensiv roting trekker opp en Doro flippetelefon. Den med store taster, og svarer.

- Ja, det er meg.

Trommehinnene mine gir fra seg ett smerteskrik da den skingrende stemmen svarte, flott tenkte jeg, tunghrt. Jeg tror hele rommet skvatt i det hun svarte, ikke det at jeg hadde forventet meg noe annet siden det tok revis fr hun i det hele tatt merket av det var hennes telefon som skrek. Til og med babyen i den bl barnevognen blir skremt til stillhet.

- H, ja, jeg er hos legen.

Hun virket ikke det minste brydd over at hun holt p delegge hrselen til samtlige av oss ventende. Hvorfor skal det vre slik at tunghrte alltid m anta at samtalepartneren ogs er like tunghrt? Selv uten spesiell anstrengelse kunne jeg tydelig hre stemmen til personen i den andre enden av telefonen, han snakket normalt, kanskje litt hyt. Han var vel en bekymret snn som ville nske moren sin lykke til. Jeg kjente hele rommet var utilpass med denne kvinnens bebreidelser over det norske helsevesenet, det var ikke filter p denne damen. Det er vel og bra at man kan snakke uhemmet med mens man er i offentligheten, jeg gjr det mye selv, men alt med mte.

- Ja, n renner det ut av rva mi her, m sitte p toalettet hele dagen vet du.

Gud, kan du hre meg, er tanken som n trer inn i hodet mitt, og gud svarer. Dren pner seg og og en liten stutt mann roper navnet mitt. Jeg reiser meg opp, litt for fort av kun ellevill ekstase og m brtt sette meg ned igjen med en gang jeg merker at alt flere liter blod samler seg i fttene. Jeg bruker noen sekunder p komme til hektene igjen, plukker opp brusflasken jeg har stende p gulvet og gr i raske stritt og forsvinner bak dren. Med ett tenkte jeg at jeg ikke har sett denne legen fr. I det jeg blir trukket inn p et rom jeg kjenner s alt for godt. Blodprver, ingen lege denne gangen. Noe som betyr at jeg m ut igjen p venterommet etter jeg har tatt blodprvene. Jeg tar av meg jakken jeg har p meg s sakte som mulig, og tenker det er flaks at jeg ogs hadde p meg en genser i dag slik at jeg kunne trekke tiden enda mer ut nr jeg tar av meg den. Jeg vil helst bruke s lang tid her inne som mulig, for da jeg forlot venterommet var det kun n stol ledig, min. S tanken p at jeg mtte n st helt til legen kom var smertefull, mest fordi jeg flte meg ganske syk. Men ogs fordi at jeg ekstremt lat, og har ingen intensjon om st oppreist.Jeg prver virke s stakkarslig som overhode mulig i det jeg fjerner genseren, og den stutte mannen ser p meg i et ptatt forsk p vise empati, men det fungerer drlig.
Da han var ferdig med blodprvetakingene, skjv han meg ut i gangen, og viste med en pekefinger at jeg skulle komme meg ut den dren jeg kom fra, jeg nikket, og tok farvel med min lille vampyr og gikk ut.

Til min store og gledelige overraskelse var det faktisk plass da jeg kom ut, stolen jeg hadde brukt s mye tid med, og ftt et lite forhold til sto der, ledig uten at noen hadde klart okkupere den. Jeg satte meg ned igjen og plukket opp et magasin. Tara er god lesning synes jeg, et fint innblikk i hvilke trivielle ting kvinner over 40 gr igjennom, jeg leser om gode smoothie-oppskrifter, kvinner som er glade i kroppen sin og om symptomer p hyt eller lavt stoffskifte. Men noe er galt da jeg sitter leser, det er s stille, det eneste jeg kan hre er noen svake host fra mannen med kols ved siden av meg, og en lav samtale fra den andre enden av rommet, det fles ut som om jeg sitter i en kirke. Jeg titter opp fra bladet for modne kvinner og analyserer omgivelsene mine, barnevognen er borte, den store, gamle damen med Doro telefonen har forsvunnet, og alt jeg n ser er mennesker som sitter spredt med n til to stoler mellom seg og sidemannen, alle i full konsentrasjon med sine egne private sysler. Jeg kjenner jeg savner kvinnen med barnevognen. Hun lyste liksom opp rommet da hun satt der. Svett, sliten og med null interesse av fortsette livet. Det fikk ihverfall meg til fle meg bedre. N er det ingenting irritere seg over, ingen underholdning.

Det er ikke ofte jeg er ute blant medmennesker, de f gangene er nr jeg er ute og handler mat, eller slik som i dag, nr jeg trenger legehjelp. S det er aldri mye jeg har fortelle fra min hverdag de gangene jeg treffer kjente, eller mter familie. S jeg prver f med meg det meste av inntrykkene jeg mter p nr jeg frst er ute. Det er sjelden jeg er ute p byen drikker meg full, deltar i liksomintellektuelle samtaler med fremmede eller er ute med venner. Men jeg fler allikevel at jeg fr et vist innblikk i verden ved vre p slike steder som dette. Det er mye mer ekte og treffe mennesker nr de er syke, kjenner jeg, de har ikke p seg de fine klrne de pleier g med, har sjelden ordnet seg p hret og kvinnene har ikke brydd seg med pfre sminke. Folk er folk her p legekontoret, ikke glorifiserte karikaturer av seg selv, det setter jeg enormt pris p.

Dren glir sakte opp og et velkjent fjes dukker opp i dren, det er legen, min lege, doktor Shelley Steen. Hun utaler de vakre ordene jeg har ventet i over en time for hre, mitt navn. Jeg reiser meg sakte opp passerer mine medmennesker med hode hevet, gr hytidelig over rommet som en sportsutver som nettopp har vunnet i sin gren og skal ta imot gullmedaljen verst p podiet. Jeg kjenner meg r og svimmel med tanke p at jeg endelig er fri. Eller s er det p grunn av at kroppen min n har en ganske alvorlig infeksjon i seg.
Legebesket er relativt kort. Hun sier at hun hadde ftt svar p infeksjonsprven den den lille blodsugeren hadde tatt av meg tidligere og var ganske overrasket over at jeg faktisk kunne st oppreist med s hye verdier i kroppen. Jeg takket for hva jeg regnet som et kompliment til min tleevne, og tok henne i hnden fr jeg gikk ut og ble hentet av ambulansepersonell.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar